EKSTATISK: De svenske spillerne tar av etter lørdagens etterlengtede triumf mot Tyskland – attpåtil i en VM-kvartfinale.

EKSTATISK: De svenske spillerne tar av etter lørdagens etterlengtede triumf mot Tyskland – attpåtil i en VM-kvartfinale. Foto: LOIC VENANCE / AFP

Kommentar

Må de bedømmes i hvert eneste mesterskap?

PARIS (VG) Fire av 52 kamper gjenstår. Det kan allerede konkluderes. Fotball-VM i Frankrike er en stor suksess.

Og svenskene har gjort det igjen. Få nasjoner graver frem resultater med begrensede midler som dem. Litt trekningsflaks og noen raske kontringer og plutselig er de i en semifinale.

Nå venter Nederland, nasjonen Norge slo i kvaliken. De oransje europamesterne tok seg av Italia. Det var ingen dag skapt for god fotball i stekende varme i Valenciennes, men en fotballdag er alltid skapt for Sherida Spitses dødballfot og ikke minst Viviane Miedemas herlige avslutteregenskaper.

Finalefavoritten vil likevel være vinneren av møtet mellom giganten USA og fremadstormende, bokstavelig talt, England.

Det slås TV-rekorder i alle land, det er et voldsomt trykk rundt mesterskapet og kampene, og det er publikumsfester i gater og på tribuner. Arrangørmessig er dette utvilsomt det beste VM-et noen gang.

les også

Klaveness ble ikke informert om Ødegaards Hegerberg-kritikk

Jeg er mer usikker på om det kvalitetsmessig er det samme. Jeg mener for eksempel ingen kamper kan konkurrere med kvartfinalen mellom Tyskland og Frankrike for fire år siden, og regjerende mester USA så mer fryktinngytende ut med en fire år yngre Megan Rapinoe og Carli Lloyd på karrieretoppen i 2015.

BRÅSTOPP: Karina Sævik fikk sitt gjennombrudd i VM, men mot Millie Bright og England var det brutalt over. Foto: Bjørn S. Delebekk

Balltrillende Japan sjarmerte alle mot Nederland i 8-delsfinalen, men japanerne var mer imponerende i 2011 og 2015 (gull og sølv). Dette nye, unge laget vil trolig være skarpere i sitt eget OL om 13 måneder.

Men jeg syns hverken det er veldig interessant eller viktig å sammenligne mesterskapene på den måten og har nesten lyst til å rope ut: Kan vi slutte å gnåle om nivået? (Og jeg har sikkert bidratt noen ganger selv.)

les også

Trump-kritikeren senket Frankrike i kampen som hadde alt

Det er det samme hver gang det er mesterskap for kvinnene: Enten meldes det at nivået er for dårlig, eller så slås det fast at nivået aldri har vært bedre, om det er i journalistikk, i kommentarfelt, i sosiale medier eller i mailbokser. Alltid skal nivået diskuteres.

ORANSJE JUBEL: Arsenal-spiss Vivianne Miedema jubler med innbytter Jill Roord på ryggen etter sin 1–0-scoring mot Italia. Foto: Reuters

Nivået er som det er når de beste samles i verdens største idrett, enten det er kvinner eller menn: Veldig høyt. Selvsagt kan og skal spillere og kamper kritiseres, men «kravet» til at de skal forbedre seg har noe nedlatende over seg.

I dette VM-et har det vært gode og dårlige kamper, strålende og sørgelige prestasjoner, det har vært underholdende noen ganger, søvndyssende andre, som det alltid er i VM, uansett kjønn.

I hvilken annen idrett snakker vi så mye om nivået når det er VM? Håndball? Nei. Friidrett? Ikke i særlig grad. Alpint? Skøyter? Svømming? Nei, nei, og oppramsingen kan fortsette.

les også

Sverige til VM-semifinalen: Senket endelig Tyskland

Har du hørt noen snakke om at nivået på fotball for herrer var så mye bedre i VM i 2018 enn i 2010? Neppe. For det er ingen problemstilling. Har du hørt noen si at Modric i 2018 var bedre enn Iniesta i 2010 eller Zidane i 2006? Nei, det har du ikke.

Det er en slags etterlevning fra gamle dager, i en sport som i altfor mange år var, og i altfor stor grad fremdeles er, styrt av menn.

Følelsen er at opinionen ser kampene med Champions eller Premier League-brillene på, i hvert fall delvis, og det er selvsagt ubevisst. Når vi teppebombes med storkamper hver uke, omtrent hver dag, er det trolig umulig ikke å bli påvirket.

Kvinnelige fotballspillere dukker for de fleste opp annethvert år, når det er mesterskap, og da skal de virkelig bedømmes. Er de blitt bedre nå?

Det er neppe uten grunn at Hege Jørgensen i Toppfotball Kvinner sa til VG før VM startet: «Det er liksom fortsatt lov å le av jenter og kvinner som spiller fotball i Norge. Det der sitter langt inne.»

Er det en kontring som utnyttes for dårlig, en pasning som slås feil, et skudd som er for løst, en heading eller en redning som mislykkes, så ligger det garantert i bakhodet hva van Dijk eller Ronaldo eller De Gea hadde gjort i samme situasjon.

I FRANKRIKE: Trond Johannessen.

De norske fotballkvinnene hadde blitt slått av de beste juniorlagene på herresiden, akkurat som håndball-landslaget, akkurat som Therese Johaug hadde blitt knust av de beste guttejuniorene. Den norske juniorrekorden i høyde fra 1994 på 2,21 er 18 centimeter høyere enn russiske Marija Lasitskene trengte å hoppe for å bli verdensmester i 2017, og slik kunne vi gått gjennom omtrent alle idretter.

Nivåforskjellen er selvsagt ikke større i fotball, men det er selvsagt et poeng at dette kanskje er den vanskeligste idretten av alle. Da blir forskjellene mer synlige.

De som har prøvd å kontrollere en ball med beina i fart, med en motstander hengende over seg, altså nesten alle, vet det. De fleste gir opp ganske fort. De får det ikke til.

De som er i VM har lyktes. Dette er suverene idrettsutøvere. Punktum. Nivået er høyt. Konstant. I forrige VM, nå og i neste VM.

Og de må sammenlignes med andre kvinner.

Ikke med Lionel Messi.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder