Fotballvolden: Blodig alvor på mange plan

Systemsvikten rundt vold i fotballen har først og fremst vært en hån mot ofrene. Men de uheldige konsekvensene av handlingslammelsen går samfunnsmessig dypere enn som så.

360 000 mennesker. Så mange personer spiller aktivt fotball i Norge. Svært mange av disse er barn og unge.

For disse personene er fotballen mer enn bare en idrettsarena.

Det som skjer på banen, i garderoben og i bussen på vei til bortekamp former deg som menneske.

Særlig handler det om hvordan du forholder deg til andre.

Summen av det som skjer i fotballen skaper en samfunnsmessig verdi som knapt kan overvurderes. Sammen med skolen og barnehagen er norsk fotball trolig landets viktigste sosialiserings- og inkluderingsarena.

Men med dette følger det også et enormt ansvar på leder- og systemsiden.

Derfor blir det så uakseptabelt når noe svikter så grovt som det har gjort rundt håndtering av vold og trusler.Én ting er at ofre for vold og trusler åpenbart er latt i stikken. Bildet av spilleren som ligger på legevakten med et åpent sår i bakhodet underbygger alvoret i problemstillingen.

Men mangelen på et robust system er faktisk også uheldig overfor dem som står i fare for å havne på skråplanet i livet.
VGs avsløringer viser at mange av dem som ender som voldsmenn på fotballbanen også har problemer utenfor. Det er ikke overraskende.

Hvis du for eksempel har en 15-åring som sliter med å styre temperamentet sitt, er det jo et spørsmål hvorfor dette skjer, og hvordan man kan jobbe med å hjelpe ham til å få bedre kontroll over seg selv. 

Dersom det dreier seg om en gjeng eller et større miljø med utfordringer, vil dette vise seg på ulike områder.

Akkurat her er det så viktig at voksne mennesker tar ansvar, og at ulike aktører ikke bare sitter på hver sin tue og holder på med sitt. En fotballtrener skal lære bort teknikk og taktikk, men har også en viktig rolle rundt oppdragelse og omsorg i unge menneskers formative år.

Her er det avgjørende å få bedre systemer for at idretten får møteplasser med andre samfunnsaktører, på både sentralt plan og ned i små lokalmiljøer.

Da blir det mulig å tenke mye mer helhetlig om hvordan det kan jobbes preventivt, for å motvirke risikoen for at det går galt både på og utenfor fotballbanen.

Nå som Norges Fotballforbund omsider har våknet og lover å få større systemendringer på plass, er arbeidet som skal igangsettes opp mot andre ressursmilljøer en sentral del av krafttaket som må tas for økt trygghet.

Her gjelder det å evne å ha flere tanker i hodet samtidig.

I tillegg til å øke den preventive innsatsen, er den lovede endringen rundt kontroll og straff åpenbart overmoden. 

Tydelige rammer er en viktig del av en oppvekst, og det er dypt samfunnsmessig betenkelig hvordan fotballen har håndtert straffbare forhold selv i stedet for å koble inn politiet, attpåtil uten noe system for at sammenlignbare saker sanksjoneres konsekvent. 

Etter å ha vært inne på teppet hos to statsråder, er det ingen tvil om at Terje Svendsen har innsett alvoret i hvor svake deres egne systemer har vært, og det loves at nye rutiner skal være på plass før neste sesong sparkes i gang.

Det er positivt, og det innebærer en helt konkret konsekvens av stor samfunnsmessig betydning.

Men det er viktig at arbeidet med å se idrettens rolle i et større bilde ikke stopper der. 

Minst like avgjørende som å slå hardt og konsekvent ned på vold og trusler i fotballen, er det nemlig å gjøre mer for å hindre at slike episoder finner sted.

Og da må gode krefter søke sammen.