NEDBRUTT: Fortvilte engelskmenn etter semifinaletapet. Jamie Vardy i midten.
NEDBRUTT: Fortvilte engelskmenn etter semifinaletapet. Jamie Vardy i midten. Foto: Bjørn S. Delebekk

Det var bare en fleip igjen

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.07.18 02:59
FOTBALL

MOSKVA (VG) (Kroatia - England 2–1 etter ekstraomganger) - Vi må spille som om denne muligheten ikke kommer igjen, sa England-sjef Gareth Southgate. Vel, den gjør kanskje ikke det.

Nå er den i hvert fall borte. Kastet vekk.

«Gonna throw it away, gonna blow it away», som de synger i «Footballs Coming Home», den det er umulig å få ut av hodet rundt Luzjniki. Den spilles hele tiden.

Nå er det slutt på den også.

Isteden synges «God Save The Queen» av fansen, mens fortvilte spillere ligger eller står med tomt blikk foran sine egne. Endelig hadde engelskmennene inntatt Moskva, for å se sine egne bli verdensmester, endelig det også.

De må nøye seg med høflig applaus. Marcus Rashford gråter, manager Gareth Southgate trøster og tar nederlaget med hevet hode. Han gir Kroatia-sjef Zlatko Dalic en god klem og han står igjen ved midtsirkelen og venter på de kroatiske spillerne, for å gratulere dem.

De kommer ikke, og da går han bort til dem isteden. Han holdt ord. Gareth Southgate var en stor taper også.

Lenge så han ut som en vinner. Det begynte så bra for England, men sluttet så brutalt. Mario Mandzukic var mye skarpere enn John Stones og banket inn 2–1 i 2. ekstraomgang, og da kunne man nesten kjenne den engelske fortvilelsen helt til festen i Hyde Park, den som plutselig ble ødelagt.

Der kjentes det nok godt etter fire minutter og 44 sekunder, kanskje ga det utslag på Richter-skalaen, som i Mexico City da Hirving Lozano satte inn seiersmålet i åpningskampen mot Tyskland.

Og så Kieran Trippier da? Hvor kom han fra liksom i dette VM’et, som det naturligste av verden prikket inn sitt første landslagsmål fra 20 meter, 13 måneder etter debuten. Bortenfor meg reiste middelaldrende menn seg og jublet, de er nok rundt 50 år og i så fall trodde de at de skulle få oppleve at England spiller VM-finale i fotball for første gang.

55 millioner engelskmenn, fotballens oppfinnere, mot fire millioner kroater. Og England styrte, Luka Modric kom ikke til, Raheem Sterling løp fra alle, John Stones kontrollerte. Det så virkelig ut som dette kunne gå.

Men dette kroatiske laget må aldri avskrives. Da Ivan Perisic løftet foten høyt og nesten litt Zlatan-aktig presset inn utligningen, kom de tilbake etter å ha ligget under for tredje gang på rad, og det var den tiende strake VM-kampen Kroatia scoret i.

1 av 3FINALEKLARE: Kroatia er klare for finale etter vinnermålet til Mario Mandzukic. Her bærer Mandzukic Kroatias lille gigant Luka Modric i ekstase etter kampen.Bjørn S. Delebekk

Da tok de mer og mer tak i kampen, Modric ble stor igjen, Perisic enda større og skjøt i stolpen etter utligningen. Kroatia var best, holdt i ballen og selv etter 2–1 greide ikke England å presse dem bakover.

Kroatene hadde to strake 120-minuttere i beina, og det er mulig de var slitne, men det syntes ikke godt. Viljen bærer langt i den unike ballnasjonen. Hvordan får de det til? Kroatia har færre innbyggere enn Norge, fikk sin uavhengighet etter borgerkrigene i Jugoslavia på 90-tallet, har kvalifisert seg for fem av seks mulige VM, står med en bronse og nå minst et sølv, kanskje gull.

De skal spille VM-finale, mot Frankrike, nasjonen som snøt dem for VM-finalen i 1998. Richter-skalaen får nok kjørt seg i Zagreb også, men ute på Lusjniki er det bare idyll når fem kroatiske barn, i drakter, scorer gang på gang, til enorm jubel, og da målstengene etter hvert pakkes sammen står kroatene fortsatt og synger.

Men det er faktisk engelskmennene som står igjen lengst. Nærmere midnatt norsk tid er det nesten slik at de frivillige på Lusjniki stopper opp bare for å høre på dem. Dette var en nasjonal begivenhet av historiske dimensjoner. «Dette landet har mange store idretter, rugby, cricket, tennis, golf, motorsport, OL», men det er ingen tvil om at dette er det store», skrev Matt Dickinson i The Times foran semifinalen.

Det ble spådd at 30 millioner ville følge semifinalen på TV, i så fall rett bak VM-finalen på hjemmebane i 1966 (32,3) og begravelsen til prinsesse Diana i 1997 (32,1). Kommende søndag skulle det settes ny rekord, dette var en nasjonal begivenhet av de helt sjeldne.

England i VM-finalen høres egentlig ut som en elendig og altfor slitsom vits, en fleip de har hatt det moro med selv i over 50 år. England kunne jo ikke gå til VM-finalen, det er bare noe de sier, og nå var det gått så langt at de på forhånd var fornøyd med en kvartfinale.

Men plutselig var det altså ingen fleip lenger. England vant, til og med på straffer, og England sprudlet. Harry Kane banket inn straffer og en ganske enkel vei til finalen hadde åpnet seg. Dette kunne gå, det kunne bli en ny pokal i 4. etasje på Wembley, der bildet av 66-kapteinen Bobby Moore og 66-treneren Alf Ramsey dominerer stusselig alene.

Men så var det denne evinnelige sangen da.

So many jokes, so many sneers,

But all those 'oh so nears'

Det ble bare «å, så nære igjen», det var bare en fleip igjen, og det kan nok gå et par tiår før England får en lignende mulighet.

Her kan du lese mer om