MÅ FORSVARE SEG: Fotballagent Jim Solbakken. Foto:Bjørn S. Delebekk,VG

VGs fotballkommentator mener: Solbakkens omdømme er skadet

ULLEVAAL STADION (VG) Det hjelper lite om du selv mener du har din integritet i orden, hvis omverdenen ikke tror
på deg. For fotballagent Jim Solbakken fører det trolig til rettssak.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Tidsskriftet Josimar brukte i forrige uke 25 sider på en flombelysning av Jim Solbakkens agentvirksomhet. Bladet har fått tilgang til en del dokumenter, og de har snakket med kritikere, som de mener setter agentens jobb i et dårlig lys.

Og det gjør det.

Skadet

Om Solbakken ikke har gjort noe ulovlig, for det er langt fra bevist, så er omdømmet hans kraftig skadet. Når fotballagenter oppfyller folks myter om en skitten bransje, der det meste er lov for å skaffe klienter og penger, så har de et problem.

Det vet også Solbakken. Han ga klart uttrykk for det da VG hadde halvannen times samtale med han på Egon ved Ullevaal stadion onsdag. Og derfor føler han også at han er nødt til å gå rettens vei for å motbevise flere av Josimars påstander om han.

Fordi han mener de er direkte uriktige.

Noe av essensen, og problemet til Solbakken, står i Josimars leder: «Slik reglene praktiseres nå, fra blant annet Jim Solbakken, er det helt greit å utøve agentvirksomhet uten papirer helt til den dagen det faktisk er overgangssummer som skal fordeles – først da passer man på å skrive en avtale. For man vil jo være sikker på å holde seg innenfor regelverket.»

Rydde opp

Reglene i overgangsbransjen tøyes og bendes til siste paragraf. Bransjen selv bør rydde opp, slik at alt blir hundre prosent klart for alle. Det beste ville vært fullt innsyn, som amerikansk idrett på mange områder har.

Men så lenge ting hemmeligholdes, så åpnes det for spekulasjoner. Det er bransjens egen feil, fotballklubbene og agentene.

Eksempelet Mame Biram Diouf er godt, fordi det belyser hvordan en agent kan bytte side. Solbakken hadde en agentavtale med Diouf, og brukte mye penger på å integrere spilleren. Men avtalen utløp. Senere solgte Solbakken Diouf til Manchester United, og da representerte han Molde. Senere ble han igjen Dioufs agent, med salg til både Blackburn, Bundesliga og Stoke, der spilleren er nå.

At dette virker merkelig, det er forståelig. Selv om du, pr definisjon, ikke har gjort noe juridisk galt, så tøyes regelverket. Solbakken innrømmer at det nesten er for komplisert. Spesielt fordi det er annerledes i blant annet England, der det IKKE er ulovlig å sitte på to sider av bordet samtidig.

Og han representerer ofte den engelske klubben i en overgang.

Rådgiver

FOTBALLJOURNALIST: VGs Knut Espen Svegaarden. Foto:Bjørn S. Delebekk,VG

Men folk reagerer. Ikke spillere og klubbledere, der Solbakken sjelden eller aldri hører et kritisk ord, men blant kollegaer, tidligere ansatte, og ledere i andre klubber. Og selvsagt pressen, som alltid fatter interesse for saker der store summer bytter hender.

Jeg har kjent Jim Solbakken siden han ble Ole Gunnar Solskjærs rådgiver i 1999. Media har vært nødt til å forholde seg til han, fordi han var bufferen til Norges mest attraktive fotballspiller fra gjennombruddet i 1996 og til han la opp i 2007.

Og nettopp denne koblingen mellom Solskjær og Solbakken er viktig for å forstå problemene, skepsisen og kanskje også misunnelsen …

Vennskapet til Solskjær, som går helt tilbake til tenårene i Kristiansund, fikk Solbakken inn i fotballsirkuset. Det var via kameraten at han fikk sine første kontakter. Jim Solbakken har alt å takke Solskjær for at han er i denne lukrative bransjen i dag.

Solskjær

Og det var selvsagt via Solskjær at han kom tett på Statoil Fotballskole, arrangert av Norges Fotballforbund og Solskjær, der de største talentene i norsk fotball var samlet. Sånn sett kom han enkelt i kontakt med de mest attraktive salgsobjektene på sikt.

Det var det ikke alle som syntes noe særlig om.

Og selv etter 15 år i agentbransjen, blir Solbakken koblet til Solskjær. Noe er urettferdig. Men mye er også veldig selvforskyldt.

De to kunne fint holdt mer avstand, ikke brukt hverandre hele tiden i overgangssaker. Når Solskjær hele tiden kjøper Solbakkens spillere, så kommer skepsisen. Det må de leve med, så lenge de velger å gjøre det sånn. Den blir ikke mindre av at Solskjær fortsatte å kjøpe spillere, som kan knyttes til Solbakken, i Cardiff, der flere av dem var for dårlige.

Det så mange, og sa det høyt. Men Solskjær gjorde det likevel. Men Ole Gunnar Solskjær stoler på svært få mennesker. To unntak er Jim Solbakken – og talentspeider John Vik. Derfor bruker han også disse to maksimalt.

Men både Solskjær og Solbakken er klar over hva folk tenker. De bør ha vært, og være, ekstremt nøye med å skille pærer og bananer (de har jo faktisk hatt et firma sammen tidligere, som Solskjær trakk seg ut av), ikke sitte i direkte forhandlinger med hverandre, og selvsagt ikke bryte loven.

Interessant

For en dom på Jim Solbakken for urent trav, vil også hefte ved Ole Gunnar Solskjær. Uansett.

Jeg tror også media hadde vært litt mindre interessert i Jim Solbakken hvis han ikke hadde vært kameraten til Ole Gunnar Solskjær. Det er noe med Solskjærs «glorie» som pirrer – og irriterer – mange.

Josimars belysning på agentbransjen er interessant, selv om bladet konkluderer litt for lett, etter min mening. Ofte er det bedre å la leserne tenke selv enn å insinuere hva som er rett og galt.

Hvor mye de til slutt kan bevise når det gjelder Jim Solbakkens eventuelle ulovligheter, det gjenstår å se når agenten tar bladet til retten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder