PUTIN-VENNER: Fotball-VM betyr store navn samlet. Her en solid bukett på Den Røde Plass 28. juni: Ronaldo, Russland-president Vladimir Putin, FIFA-president Gianni Infantino, Lothar Matthäus og Carles Puyol.
PUTIN-VENNER: Fotball-VM betyr store navn samlet. Her en solid bukett på Den Røde Plass 28. juni: Ronaldo, Russland-president Vladimir Putin, FIFA-president Gianni Infantino, Lothar Matthäus og Carles Puyol. Foto: SERGEI KARPUKHIN / X00944

Er vi forelsket i Russland nå?

FOTBALL

MOSKVA (VG) 12. mars 2015: Chiquito do Carmo, eller Quito som de kaller ham, stormet gjennom det mongolske forsvaret og ga Øst-Timor ledelsen 1–0 foran 9.000 jublende mennesker i hovedstaden Dili.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 15.07.18 14:11

VM i fotball 2018 var i gang.

Tre år, fire måneder og 935 kamper senere er det snart over.

211 nasjoner var med i konkurransen. FN har 193 medlemsland. I dag anslår prognosene at cirka halvparten av klodens befolkning ser VM-finalen mellom Frankrike og Kroatia på Luzjniki, voktet av en åtte meter høy Lenin.

Der inne ble den første store VM-kampen spilt i 1957. Over 50.000 mennesker så Sverige bli verdensmester i ishockey etter å ha greid 4–4 mot Sovjet, mens Norge hadde fulgt USA, Canada, Vest-Tyskland, Italia og Sveits i en boikott, etter den sovjetiske invasjonen av Ungarn året før.

Det var ny boikott i 1980-OL, etter en ny invasjon (Afghanistan), men i 2018 møtte alle opp, selv om arrangørlandet har vært omstridt og utskjelt i mange år, blant annet på grunn av enda en invasjon; i 2014 tok Russland kontrollen over Krim-halvøya, og konflikten med Ukraina har kostet rundt ti tusen mennesker livet.

Syv og et halvt år etter valget av Russland som VM-arrangør kommer FIFA-president Gianni Infantino gående i en rød hettegenser med «Volunteer» på ryggen, lik den de utallige og veldig blide frivillige har brukt underveis. VM er snart over, Infantino er stolt, smiler til alle kameraene han ser, med to tomler opp, og tar «en Samaranch» ved å slå fast at dette er «det beste VM-et noen gang».

Men i motsetning til IOC-presidenten på Lillehammer i 1994 så er dette Infantinos første som sjef, og han har strengt tatt ikke så mye å sammenligne med. Det er i hvert fall hans beste VM . . .

Noen dager tidligere har han vært i Kreml og gitt Vladimir Putin beskjed om at «hele verden er blitt forelsket i Russland», og i hettegenseren sier Infantino at han tror VM har «endret oppfatningen av Russland», at alle har «oppdaget et vakkert land, et innbydende land», «fylt av mennesker med et ønske om å vise verden at ikke alt som sies om landet er riktig».

Det blir stort sett en forestilling han kan styre med et smil, bortsett fra da nyhetsbyrået AP spør hvor han drar FIFAs moralske grense, etter å ha ramset opp ofrene etter det malaysiske passasjerflyet som skal ha blitt skutt ned av en russisk rakett, de som føler seg annektert på Krim, de som er utsatt for valginnblanding, de utøverne som er lurt av statsstyrt doping og Human Right Watch som mener at FIFA er med på å dekke over menneskerettsbrudd i Tsjetsjenia.

Infantinos blikk blir strammere, og han svarer ikke direkte på spørsmålet. Litt nedlatende åpner han med å nevne navnet til journalisten, «du vet det, Rob», før han påpeker at det er mye urettferdighet i verden, ikke bare i ett land eller én region, og at hvis fotballen kan bidra til dialog eller diskusjon for å «hjelpe de som tar de viktige beslutningene for vår verden», så har den i hvert fall bidratt med noe positivt.

FIFA har i hvert fall bidratt med milliarder, både til seg selv og Russland. Og Russland har levert et strålende mesterskap, eller vi kan jo delvis kalle det «FIFA-land», for som i Sør-Afrika i 2010 og i Brasil i 2014 har det vært politimenn på de fleste gatehjørner. Likevel: Ingen kan ta fra den jevne russer at hun eller han har vært særdeles vennlig, imøtekommende og hjelpsom.

Dette ble en folkefest med over én million tilreisende, de fryktede slåsskjempene fra EM for to år siden har ikke vært å se og landet har smilt seg gjennom disse ukene. Så spasiba for det, og så kan vi bare håpe at det er like blide fjes når alle med fan-visumet rundt halsen reiser.

Hva vil vi huske?

  • Et VM med dramatikk kveld etter kveld. Kanskje ikke alltid med den beste fotballen, men med noe av den beste underholdningen idrett kan by på.
  • Et VM der nederlagsdømte Russland løp helt til kvartfinalen, mens storfavoritten Brasil og Neymar rullet ut allerede i kvartfinalen.
  • Et VM som igjen viste at det ikke er like lett for Messi og Ronaldo å gjøre som de vil når de ikke er på de beste lagene. At ingen av de to har scoret et eneste mål etter gruppespillet, på til sammen åtte verdensmesterskap, forteller ganske mye.
  • Et VM der den regjerende mesteren forsvant i gruppespillet, akkurat som i 2002, 2010 og 2014. At det var Tyskland denne gangen, gjorde det enda mer spesielt, siden de aldri er stoppet i gruppespillet.
  • Et VM der en av de største favorittene sparket treneren tre dager før mesterskapet startet, en skandale av de helt sjeldne som sikkert bidro til at Spania ikke kom lenger enn til 8-delsfinalen.
  • Et VM der de europeiske nasjonene fortsetter å dominere. Kanskje ikke så veldig rart, når Europa som vanlig har overlegent flest plasser, for eksempel ni flere enn Afrika, selv om det er omtrent like mange nasjoner som kjemper om dem.
  • Et VM der videodømmingen kom til fotballen. Dømmingen har generelt holdt et meget høyt nivå, og VAR skapte mer orden enn kaos, selv om det har vært snev av det siste også.
  • Et VM der Kroatia med drøyt fire millioner mennesker, inkludert Luka Modric, kan slå hele verden.

Quito og Øst-Timor slo Mongolia både hjemme og borte og gikk videre til 2. runde i Asia-kvalifiseringen, men det endte ganske dårlig. Halvannet år senere ble det konkludert med at Øst-Timor hadde brukt brasilianere som ikke hadde lov til å spille for landet, og dømt til tap 0–3 i alle kampene.

Det var en dårlig trøst for Mongolia, som var ute av det for lenge siden.

Men snart er det ny kvalifisering.

Her kan du lese mer om