SPORTSLIG SUKSESS: Steffen Lie Skålevik og Brann er i vinden sportslig sett.
SPORTSLIG SUKSESS: Steffen Lie Skålevik og Brann er i vinden sportslig sett. Foto: Hommedal, Marit / NTB scanpix

Taushet er tull

kommentar
Publisert:
FOTBALL

l valgfrihetens tidsalder trenger norsk fotball et levende offentlig ordskifte for å forbli interessant. Det sliter litt for mange «mediesjefer» med å forstå.

Det er alt annet enn en selvfølge at folk skal engasjere seg i en sportslig middelmådig norsk serie.

I enda mindre grad bør det tas for gitt at tid og penger prioriteres til å se eliteseriefotball fra tribunen.

Derfor bør norske toppklubber være sjeleglade for den interessen som tross alt er der, inkludert at mediedekningen strengt tatt er overdimensjonert, sammenholdt med kvaliteten som leveres.

Og da blir det så hjelpeløst å legge meningsløse restriksjoner på spillernes mulighet til å prate med pressen.

Hvor slitsomt kan det egentlig være å snakke?

Når du gjerne nyter oppmerksomheten etter tre poeng, får du pinadø tåle å svare på spørsmål om et tap eller et selvmål også.

I Bergen er det sportslig solskinn fra Bryggen til Torgallmenningen, men tribunene på Brann Stadion er slett ikke fulle.

Faktisk er tilskuersnittet, i en sesong der rødtrøyene leder Eliteserien, så langt lavere enn da Brann spilte i 1. divisjon.

Det har sikkert flere årsaker, men det er litt alarmerende å høre Erik Huseklepps oppfatning om at det er blitt en mer lukket klubb enn tidligere.

– Før stilte spillerne mer opp på artige saker. Det skapte litt flere profiler, og jeg føler de har vært dårligere på det de siste årene, sier han.

Dessuten har det oppstått den snodige situasjonen at en klubb som herjer, og dermed stort sett bare får gladsaker i spaltene, har innført presserestriksjoner som vekker reaksjoner.

Særlig har BT-kommentator Anders Pamer vært hissig på grøten, og det med god grunn, etter at klubben skal ha lagt ned forbud mot å kontakte spillerne «utenfor arbeidstid».

Hva er «arbeidstid» for en yrkesgruppe som utfører sitt viktigste virke i helgene og på kveldstid?

Dette kommer på toppen av flere diskusjoner gjennom sesongen, som startet med at Bismar Acosta ikke ville uttale seg etter et komisk selvmål mot Strømsgodset.

Nå kan det kanskje være situasjoner der det kan være tvingende nødvendig å skjerme spillere, men det bør bare være i de ekstreme unntakstilfellene.

Det handler ikke om at den enkelte journalistens ego skal tilfredsstilles, men pressedekning er en del av kontakten med interessentene der ute, og da kan vi ikke ha det sånn at bommen går ned hvis noe går imot på banen.

Det gjorde det for Molde denne serierunden, og rettighetshaveren fikk ikke det sedvanlige etter kamp-intervjuet.

Det er bare for uproft.

Riktignok snakket Ole Gunnar Solskjær & co. etter litt tid, men vi bør faktisk kunne vente at slike situasjoner bare ikke oppstår.

Greit er det heller ikke at interessen plutselig skal strupes når det dukker opp noe virkelig interessant, som vi nettopp har opplevd i Vålerenga.

Akkurat da Felipe Carvalho begynte å bli virkelig interessant, fant Ronny Deila ut at «nei, nå skal vi ikke ha for mye oppmerksomhet her, gitt, så nå blir det skjerming».

Det var altså ikke spilleren selv, men klubben, som takket pent nei da folk ville bry seg.

Noen vil sikkert oppfatte dette som journalist-sutring, men det er faktisk sånn at Eliteserien som produkt trenger snakkiser, og det får vi ikke om det ikke blir debatt om det som engasjerer.

Bedre blir det heller ikke når spillere snakker som preprogrammerte roboter, der intetsigende fraser er prentet inn av klubbenes misforståtte mellommenn.

I Premier League er interessen uansett så overveldende at de slipper unna med søvndyssende setninger som «det var gøy å score fire mål i dag, men det viktigste er at laget står sammen og at vi jobbet for tre poeng».

Slik hørte du aldri fra spillere som Mini eller Jan-Åge Fjørtoft, spillere som skjønte poenget med at fotball også driver i underholdningsbransjen, og at det ikke er noen motsetning mellom seriøsitet og å våge å si hva man mener.

All verdens fantastisk fotball, på et helt annet nivå enn det som presteres her i Norge, er et trykk på fjernkontrollen unna, i den behagelige sofaen, nesten hver eneste dag. Det er en knalltøff konkurranse, som bør tas på alvor.

Norsk fotball trenger nå gode krefter som vil bygge Eliteserien, ikke flere «mediesjefer» som vil bryte ned debatten med håpløse hengelåser.

Denne artikkelen handler om