SEIERHERREN: Ole Gunnar Solskjær klemmer Marcus Rashford, kampens eneste målscorer, og assistent Michael Carrick, etter kampslutt.

SEIERHERREN: Ole Gunnar Solskjær klemmer Marcus Rashford, kampens eneste målscorer, og assistent Michael Carrick, etter kampslutt. Foto: Tim Ireland, AP

Kommentar

Dette var vakker galskap, Solskjær

LONDON (VG) (Tottenham – Manchester United 0–1) En liten mann fra Nordmøre går rundt på enorme Wembley, klemmer spillerne sine, rusler ned til United-svingen og vet vel knapt hva han skal tro.

Han hyller supporterne, de hyller ham, han mener de er best i verden og for dem er det heller ikke så mange som kan konkurrere ut Ole Gunnar Solskjær nå.

Hvor skal dette ende? Har han magiske evner?

United-svingen gir seg ikke med «Olé, Olé Olé, Olé». Counting Crows’ «Mr. Jones» runger over Wembley mens United feirer den sjette strake seieren, men det er Mr. Solskjær det handler om, han som har engelsk fotballs største jobb og bare vinner og vinner.

Dette skulle være den første store testen. Solskjær besto den også, med glans før pause, med mye flaks etter.

Taktikken var dristig, offensiv og vakker, men den hadde også en dose galskap i seg. Hvordan våget Solskjær å sende ut laget så høyt mot lekne, kreative, ligagulljagende Tottenham-bein, mot Harry Kane, livate Heung-Min Son, Christian Eriksen og Dele Alli, spillere som kan senke alle i verden?

les også

Solskjær-bragd på Wembley: – Dette er det ekte Manchester United

Det holdt på å gå veldig galt. Beina var sluttkjørte etter en time, og takken for de tre poengene kan manageren sende til sin keeper David de Gea, som var på sitt mest umulige.

Men før pause var dette Manchester United som vi kjente dem for mange år siden, slik Solskjær lovet i ansettelseserklæringen. Denne klubben skal ikke være redd for noen motstander, og det er derfor han våger, det er slik han vil at United skal spille, så får det nesten bære eller briste.

Dersom Solskjær bare får ha denne jobben i noen måneder, ønsker han å bli husket som mannen som, bokstavelig talt, satte fart på Manchester United igjen.

«Vi skal angripe, spillerne skal utfolde seg», meldte han fra første stund og på den 24. dagen gikk hans lag fryktløst til verks mot Tottenham på Wembley. United presset høyt, tre kjappe menn sto kontringsklare igjen på topp da hjemmelaget angrep. Det var ikke snakk om å legge seg bakpå og la Tottenham få styre, og hjemmelaget fikk aldri dominere som de er vant til å gjøre.

Få siste nytt om Ole Gunnar Solskjær og Manchester United i vår Solskjær-spesial!

TØFFE TAK: Paul Pogba i duell med Erik Lamela. Foto: Eddie Keogh, Reuters

Det var krevende for de tre på midten, men det holdt, og en mann som Christian Eriksen ble tatt ut i 1. omgang. Tottenhams backer går vanligvis veldig høyt, og gjorde det igjen, men det etterlater seg også store rom i forsvar, og United jaget disse hele tiden.

Særlig var pasningene rettet mot Marcus Rashford, venstre stopper Jan Vertonghen hadde store problemer med å henge med på hva som skjedde bak ryggen sin. Da Paul Pogbas deilige pasning fant Rashford rett før pause hang heller ikke keeper Hugo Lloris med.

Taktikken gjorde også at United åpnet seg bakover, og marginene var med Solskjær, som da Son fant Harry Winks. Den sjansen skal Solskjær være glad det ikke var en annen Harry som fikk. Men United var også livsfarlige, og Paul Pogba kunne både lobbet og bredsidet inn 2–0 før Tottenham satte inn sin voldsomme utligningsjakt.

les også

David de Gea hylles etter oppvisningen mot Tottenham: - Sensasjonell

For etter en times tid var United-beina møre, forståelig nok. Solskjær hadde heller ikke mye tempo sittende på benken, og det endte med et Tottenham-kjør som ufattelig nok ikke endte med scoring. Til slutt sto hjemmelagets spillere måpende med utslåtte armer og lurte på hva David De Gea drev med i mål, selv om ikke alle avslutningene var av topp klasse.

Pogba ble fortsatt stående ganske høyt, Christian Eriksen fikk mer og mer plass, Kieran Trippier slo innlegg etter innlegg og det var selvsagt en del tilfeldigheter som gjorde at Ole Gunnar Solskjær vant igjen. Likevel var det hans plan som sørget for at Manchester United kom i føringen, som gjorde at United var en trussel, at United hele tiden var farlige.

Og det er Solskjærs ære at United ser ut som United. Ikke like gode som i glansdagene, men offensive i hele tankegangen. Spillerne er for lengst smittet og opptrer med en selvtillit vi ikke har sett før i sesongen. Victor Lindelöf er plutselig en verdensklassestopper, ballen holdes i laget, det gjøres feil, de rettes opp, det skjer noe hele tiden og Mourinho-problemet Paul Pogba har fire mål og fire målgivende på fem kamper under Solskjær.

PÅ WEMBLEY: Trond Johannessen.

Hva har så denne seieren over «rivalen» Mauricio Pochettino å si for Solskjærs muligheter til å få jobben permanent? Trolig ganske lite.

– Ja, han er en seriøs kandidat. Spørsmålet er om navnet hans er stort nok, men han er en kandidat. Og hvis de vinner her, vil det gi ham et enormt løft, sa The Times-veteranen Henry Winter til VG før kampen, med trykk på enormt.

Men isolert sett vil nok ikke triumfen bety noe særlig når Manchester United skal ansette sin neste faste manager, en av de aller, aller mektigste posisjonene fotballen kan by på. Slik fungerer det ikke i verdens kanskje største fotballklubb, og det kan bli et langt halvår dersom hver dag skal handle om Solskjær skal få fortsette eller ikke.

Manchester United har bommet gang på gang, og nå skal det brukes tid for ikke å gjøre det igjen. Klubben har famlet i fem og et halvt år etter Alex Ferguson, konkurrentene ledes av store, fotballsmarte, karismatiske navn, og denne prosessen vil pågå lenge.

Men det gjør jo ikke noe å slå Tottenham på Wembley.

Og tusen takk for festen, Solskjær. Du er en vågal mann, men de magiske evnene var spanske denne dagen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder