José Mourinho takket United-fansen for støtten etter hjemmetapet mot Tottenham. Hvor lenge har han den?
José Mourinho takket United-fansen for støtten etter hjemmetapet mot Tottenham. Hvor lenge har han den? Foto: JASON CAIRNDUFF / X03805

Bossen er ikke bærekraftig

FOTBALL

Hvor mange Manchester United-spillere er egentlig blitt bedre i perioden med José Mourinho som manager?

kommentar
Publisert:

Det blåser nordavind fra så mange kanter samtidig i den røde delen av Manchester, at spørsmålet tvinger seg frem allerede etter tre spilte serierunder:

Er det i det hele tatt tenkelig at «prosjekt Mourinho» ender godt?

Har portugiseren de grunnleggende psykologiske egenskapene til å være den samlende lederen, den som drar klubben ut av krisen, snur motgang til medgang og skaper samhold og entusiasme?

Eller vil José Mourinhos lederstil uansett ikke fungere i en klubb som Manchester United fremover?

Var scenene vi så etter 0-3-tapet mot Tottenham starten på slutten?

Spørsmålene er flere enn svarene for øyeblikket.

Det ligger mye prestisje bak valget av Mourinho, og det sitter nok også nok langt inne for United-ledelsen å «ta en Chelsea» nå, vel vitende om at de gjorde kort prosess med både David Moyes og Louis van Gaal i managerstolen.

Likevel er følgende svært relevant spørsmål: Hvor mye Mourinho tåler denne klubben?

Med 35 kamper igjen å spille, er det ikke grunn til å slå den aller største resultatalarmen ennå, selv om starten er den verste på 26 år og gapet til rivalene allerede er på seks poeng.

Langt mer alvorlig blir situasjonen om man ser på UTVIKLINGEN, og sammenligner det som skjer i Manchester United med ståa hos konkurrentene:

  • I Manchester City trengte Pep Guardiola litt tid på å knekke koden, men jammen meg har han klart det. Det handler ikke bare om antallet sedler sjeikene spytter inn, men om en byggmester med en tydelig plan og en gjenkjennelig stil. I 2018–19 er de lyseblå da kommet dit at en spiller som Kevin De Bruyne kan bli langtidsskadet uten at noen krisemaksimerer av den grunn.
  • I Liverpool har Jürgen Klopp gradvis formet noe som mer og mer ligner et mesterlag. Brikke for brikke har han komplettert mannskapet hans med typene han trenger, og han har våget å være tålmodig. Virgil van Dijk er nå sjefen bak, han har fått inn Naby Keita sentralt og i Allison Becker har klubben endelig en keeper av tilstrekkelig format. Samtidig har han en stil som oser av omsorg overfor spillerne, og en tro på at «there is always next season» ikke vil forbli et evigvarende mantra på Anfield.
  • I Tottenham har det ikke vært mye sutring å spore fra Mauricio Pochettino over at den store kjøpefesten uteble i sommer. I stedet har han fortsatt å jobbe med å utvikle og forbedre det han allerede har nord i London, og skaper et kollektiv som kanskje en dag kan ta det siste steget.
  • I Chelsea har Maurizio Sarri fått en sterk start etter at han erstattet Antonio Conte. Den kjederøykende taktikeren har en midtbane som matcher alle, og kan kanskje være den som får inn litt sårt tiltrengt managerstabilitet på Stamford Bridge?

Hva så med José Mourinho?

Nå skal vi ikke glemme at han har en spinnvill CV, som han har helt rett i at inngir respekt. Til hans forsvar er ikke resultatene i de to første sesongene noen katastrofe totalt sett, med trofeet i Europa League som den fremste fjæren i hatten. Og det var tross alt noe positivt å ta med seg fra førsteomgangen mot Spurs.

Men det er, selv når alle formildende omstendigheter er tatt i betraktning, noe som skurrer med United under Mourinho.

Han klager over manglende midler til spillerkjøp i sommer, og roper på en ny midtstopper.

Men portugiseren har altså bruke store summer på å forsterke også på denne plassen etter at han ble ansatt, og fikk inn Eric Bailly (2016) og Victor Lindelöf (2017).

Er det da hans eller styrets skyld at han ikke klarer å komponere en firer som funker, og at nivåforskjellen på nevnte Lindelöf og Tottenhams Toby Alderweireld fremsto tragikomisk i 0-3-tapet?

Han har fått signere Lukaku, Pogba, Matic, Sánchez og Fred, og sitter spiller for spiller på en stall som ikke er til å kimse av.

Men hvorfor blir ikke spillerne bedre – sammen og hver for seg?

Hvorfor bruker han mer krefter på å krangle enn skape?

Hvorfor var store stjerner mye bedre i VM enn de fremstår på klubblaget?

Med unntak av Jesse Lingard og muligens Ashley Young, er vel gjennomgangstonen at spillerne faktisk er blitt svakere av å ha José Mourinho som sjef.

Og når han da ikke lykkes med den tradisjonelle oppskriften, et bunnsolid forsvar og taktisk sluhet satt i system, blir totalen tynn og slitasjen slitsom.

Nå er vi der at vi igjen kan snakke om «tredjesesong-syndromet».

Det er godt mulig at Mourinho rir av stormen som herjer akkurat nå, men det er vanskelig å se for seg noe langt og lykkelig ekteskap mellom ham og klubben.

José Mourinho er nemlig fortsatt spesiell. Men med et stadig mer negativt fortegn.

Her kan du lese mer om