Tiden er ute for å åpne for en prøveordning, der klubbene kan overlate sportslig drift til et AS. Det ga fotballtinget klar beskjed om. Her er (fra venstre) generalsekretær Pål Bjerketvedt, Turid Storhaug, president Terje Svendsen og Silje Vaadal. Foto: Ole Kristian Strøm. Foto: Ole Kristian Strøm / VG

Kommentar

Nei til økt investormakt i norsk fotball: Pengeproblemet er ikke løst

Det er enkelt å mislike en idé om at en kronefiksert krøsus skal få makt. Litt vanskeligere blir problemstillingen om man skal ta hensyn til norsk toppfotballs fremtidige konkurransekraft.

Kamp om kontroll er en gjenganger i nærmest hver eneste idrettspolitiske diskusjon for tiden.

En konfliktlinje dreier seg gjerne om konservativ konservering satt opp mot nye former for organisering og finansiering.

Helgens fotballting ble i så måte en kraftfull markering av at norsk fotball vil beholde noen grunnprinsipper som de er.

les også

NFF-styret fikk svar på tiltale: 170–37

I forkant av tinget var tidligere fotballpresident Sondre Kåfjord blant dem som tok i bruk den store, røde alarmknappen. Det skyldtes et forslag om å videreføre en prøveperiode som åpnet for å teste ut en «AS-modell», altså at et aksjeselskap under visse forutsetninger skulle kunne ha sportslig ansvar og kontroll.

Nå kan Kåfjord og hans meningsfeller puste lettet ut. Her skal ikke klubbene miste mer makt til investorer, rikinger skal ikke få ha hendene på sportsrattet.

Sporten skal ikke selges til storkapitalen.

I alle fall ikke formelt.

les også

Eks-presidenten mener NFF-styret åpner for å selge norske toppklubber til storkapitalen

Alle som har sett tv-serien «Heimebane», og det gjelder jo mange av oss, tar enkelt side med klubbildsjelene i Varg.

De fremstår jo så mye edlere enn en investor som Bjørn Ove Tangsrud (sesong 1), eller Petronella Nagelschmidt (sesong 2) og hennes eplekjekke bror Peder, siden sjel er viktigere enn sedler.

Men er virkeligheten fullt så svart-hvit?

De mest ekstreme eksemplene fra europeisk fotball, der over halvparten av toppklubbene er organisert som en form for selskap, viser oss hvor ekkel ultrakapitalismen kan bli.

les også

Hva skjedde egentlig i tredje episode av «Heimebane»?

Det har ikke minst avsløringene gjennom Football Leaks til de grader tydeliggjort.

I England ser vi et eksempel på at et tradisjonelt forbund har mistet makt til storklubbene, som vil ha størst mulig kakestykker selv, og der den etiske sansen til utenlandske eiere vel må sies å være noe varierende.

Derfor er det ikke vanskelig å finne gode argumenter for å gjøre som det store flertallet på tinget gjorde – å holde kapitalkreftene på tilstrekkelig avstand fra garderoben.

Er da denne saken utelukkende en verdimessig seier for status quo i norsk fotball?

Det avhenger vel litt av hva man legger i begrepet «verdier», og hva vi vil med toppsatsing her til lands.

Det er jo ikke slik at en investor i Ulsteinvik i utgangspunktet gjør noe slemt når han eller hun stiller X antall millioner til klubbens disposisjon, snarere tvert imot.

Uten midler er det umulig å bli best.

Spørsmålet er hva det er fornuftig å vente å få igjen for å legge pengene hos noen som driver med fotball, i stedet for å bruke dem til andre formål.

les også

TV-anmeldelse «Heimebane»: Lagseier

Her er vel litt av problemet at vi har for svake utredninger og for lite kunnskap, både om effekten av dagens modell og om hva det ville medført å åpne opp «aksjeveien», eventuelt under hvilke forutsetninger.

I den såkalte «dualmodellen», som er utbredt i norsk toppfotball, styrer klubben det sportslige og et aksjeselskap det kommersielle.

Altså ligger kostnadene i klubb, mens pengefolket skal skaffe kronene som trengs.

Dermed får du to styrer.

Dette kan fungere ypperlig, men du kan også få et kjempesprik mellom formelle og reelle maktforhold.

Problemstillingene er mange:

Hvilken makt har en klubb i virkeligheten?

Hva skjer dersom de som styrer inntektene truer med å plassere pengene sine et annet sted, dersom ikke dette og dette skjer?

Hvilke inntektsmuligheter går toppklubbene glipp av, siden det er såpass begrenset hvor mye de som betaler for moroa skal få lov til å bestemme over den?

Hvor fristende er det da å grave dypt i lommen?

I en tid der norske klubber allerede sliter med å henge med sportslig, sørger konservativ idrettspolitikk for å gjøre oppgaven enda vanskeligere?

Eller – i motsatt retning – er det alle karuseller vi vil og skal hoppe på?

Er kos og bredde faktisk vel så viktig når det kommer til stykket?

Dette er en fasitfri materie, der ideologi har mye å si for ståsted, men én ting er sikkert:

Problemstillingen er mer sammensatt enn det de fremste forandringsfrykterne søker å gi inntrykk av.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder