LANG VEI Å GÅ: En Kolbotn-spiller i seriekampen mot LSK Kvinner i fjor sommer. Bildet er kun ment som illustrasjon.

LANG VEI Å GÅ: En Kolbotn-spiller i seriekampen mot LSK Kvinner i fjor sommer. Bildet er kun ment som illustrasjon. Foto: Vegard Wivestad Grøtt NTB scanpix

Jentene fortjener det beste

Kvinnefotballen i Norge er den idretten som aller minst har tatt ut potensialet sitt.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

ROAR STOKKE, fotballkommentator, -pappa og mangeårig trener for fotballjenter.

Roar Stokke. Foto: Jon-Michael Josefsen NTB scanpix

Jeg har sikkert overvært flere internasjonale treningsøkter – for både jenter og gutter – enn de fleste, og derfor gjentar jeg det jeg tidligere har skrevet: De største talentene, de mest ivrige, må få bedre trenere.

I et nytenkende, formalisert og tett samarbeid mellom topp, breddeklubber og fotballkretsene, er tiden overmoden for ansette lønnede spillerutviklere. Som et treningstilbud til alle dem som trenger noe mer enn hva klubbene har å tilby.

Det trengs definitivt ikke høyere kostnader på toppen, flere komiteer eller utvalg i norsk fotball, men bedre trenere der hvor talentene er. Det haster.

To ting påvirket spesielt min beslutning om å fronte kvinnefotballen denne gangen: NFF som skal opprette et utvalg for å kartlegge kvaliteten i norsk kvinnefotball, og Rosenborgs frittalende styreleder Ivar Koteng, som på et spørsmål om RBK hadde kvinnefotball på agendaen i klubben svarte; « Vi driver med herrefotball, vi».

Jeg har sagt dette i flere år nå, og gjentar det så gjerne; kvinnefotballen i Norge er den idretten som aller minst har tatt ut potensialet sitt.

Min påstand er at potensialet på jentesiden er svært høyt, og at jenter – om de slipper å spille den klassiske norske langpasningsfotballen, adoptert fra herrefotballen – kan bli underholdere av svært høyt format.

Reagerer: Dette er bare pinlig for norsk fotball

Det er fysiske forskjeller på menn og kvinner, og det må komme til uttrykk gjennom måten fotballen utøves på.

De som har sett de beste jentespillerne utfolde seg med innendørsfotball, vet hva jeg mener. Jentene kan ferdighetsmessig bli minst like gode som guttene. Jentene har også denne iboende ferdigheten at de vil gjøre hverandre gode, som jo er lagspillets aller største styrke.

Jenter skal dyrke spilleforståelsen, teknikken, hurtigheten, pasningene og samspillet.

Dette er tusenkronersspørsmålene

Vår svenske landslagstrener tenker riktige tanker, men med «feil» utøvere. Jentene på landslaget i dag, er sannsynligvis ikke opplært til å spille med høy risiko, fordi norsk fotball på mange måter er å eliminere alt av risiko fra vi er unge.

Vi er for ofte resultatfokuserte, som ofte er det motsatte av utviklingsorienterte.

Kamparenaen er en annen akilleshæl. Dedikerte fotballjenter på 16–17 år må enten spille mot yngre jenter, eller spille mot godt voksne seniorspillere i lavere divisjoner hvor nivået er svakt. Jeg har god kjennskap til et spesielt årskull, og min erfaring etter våren 2017, er at disse jentene omtrent ikke har kamper som gir utvikling. Det er urovekkende, og på sikt umotiverende for de med ambisjoner. Konsekvensen er selvsagt at de stagnerer og mister motivasjonen.

Det kompenseres gjerne med et høyere kampantall, 2–3 kamper i uken, med fokus på resultat, som avler belastningsskader, og ikke gir fokus på det viktigste. Treningsarbeidet.

Enig? Ikke kall det damefotball

Det må rett og slett tenkes nye tanker i jentefotballen, og tusenkronersspørsmålene må være:

1. Hvordan skal jentene bli best mulig og hvem har dyktigheten til å hjelpe dem?

2. Hva skal til for å holde jentene lenger i fotballen?

Min erfaring er at jenter oppfører seg som toppidrettsutøvere når de får forholdene lagt godt til rette. De er konsentrerte, dedikerte og svært mottagelige for læring.

Jeg var selv trener for herrelag i sin tid, men dedikasjonen til jentene på treningsfeltet er av og til forbløffende. De vil så gjerne bli så gode som mulig.

Norges Fotballforbund skal opprette et utvalg ledet av Karen Espelund. Espelund har betydd enormt mye for kvinnefotballen i Norge, men hun får ha meg unnskyldt, det siste kvinnefotballen nå trenger er enda flere utvalg for å kartlegge det mange allerede vet; spillerutviklingen er ofte ikke god nok.

De jentene som er så heldige å få en OK trener blir OK til å spille fotball. Får jentene dyktige trenere, så vil de ble svært gode til å spille fotball. Og folk vil møte opp for å se dem spille.

Foregangsnasjon?

Konkret: Rosenborg Ballklub er 100 år i år. RBK har et mål om å være en raus og inkluderende klubb, og derfor så bør spørsmålet stilles på nytt; kan Rosenborg gjøre noe for de ivrigste fotballjentene i Trøndelag?

Og hva kunne ikke et spillerutviklingstilbud for jenter, i samarbeid med Trondheims/Ørn, fotballkretsen og breddeklubbene, tilført Rosenborg av humankapital? De ville fått tilført noen nye, fantastiske ambassadører for klubben sin.

– Forferdelig dårlig: 82 prosent av landslagstrenerne er menn

Jeg synes at Rosenborg i sitt jubileumsår, om ikke annet, skal ta seg tid til å diskutere temaet jentefotball og spillerutvikling på nytt. Grundig.

Signaleffekten ville vært enorm om Rosenborg hadde tatt et ansvar for å løfte jentefotballen.

Når alle andre toppklubber i Europa – klubber RBK drømmer om å få spille mot i Champions League – allerede har lagt sin strategi for kvinnesatsingen, så kan ikke Norge, hvor likestillingen har kommet så langt, være bekjent av å henge etter på et område som angår titusener av fotballspillere. Vi burde vært en foregangsnasjon. Det var vi i sin tid også, men andre nasjoner har bokstavelig talt løpt fra oss.

Det finnes viktigere kapital

Tilbudet med lønnede trenere skal selvsagt ikke skille på kjønn, jenter og gutter skal få nyte godt av lønnede spillerutviklere, og vi må heretter definere dem som likestilte fotballspillere.

Det snakkes så mye om kapital i Norge, at fotballjenter ikke genererer inntekter, men hvem er fortsatt opptatt av humankapitalen, om ikke idretten selv ser verdien av den?

Jeg håper at «jentefotball-revolusjonen» startet i 2017, og at norsk fotballs lokomotiv selv ser viktigheten i at de bidrar.

Og at statusen på jentefotballen løftes opp mange hakk.

Det haster. Med 5 millioner innbyggere har vi ikke råd til å miste et eneste talent til.

Det er mange unge jenter som kan bli vår neste Lene Mykjåland (eks. Røa og LSK) der ute, en type spiller og rollemodell, som hadde det lille ekstra, som gjør fotballen mer underholdende å se på, men samtidig mer morsom å utøve.

Vi må dyrke frem mange flere av typen «leken og teknisk god spiller» som henne. Talentene er der.

Nå må vi finne modellen de skal utvikles i, og spillerutviklerne som skal drifte den.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder