GIKK: Maskotene trodde nasjonalsangen var over og var på vei ut av banen da spillerne plutselig begynte å synge. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Kommentar

Fotballsviket som ikke må glemmes

LE HAVRE/PARIS/LYON (VG) Det er ikke så lett å vite når den argentinske nasjonalsangen slutter.

Som foran England-Argentina i Le Havre 14. juni. De fleste av de over 20.000 på tribunen begynte å applaudere, maskotene foran laget begynte å gå, men «Oid, Mortales» hadde bare tatt en bitte liten pause.

Plutselig, etter at instrumentaldelen var over, begynte spillerne å synge. Høyt. Den forvirrede raden av stolte jenter og gutter måtte snu ...

Det ble litt kaotisk.

Og det var jo bare morsomt.

KOM TILBAKE: Nasjonalsangen var ikke over likevel. Og maskotene snudde. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Det som derimot ikke er morsomt, og veldig kaotisk, er hvordan disse spillerne, og de aller fleste kvinnelige i Sør-Amerika, er behandlet gjennom mange år.

På mange måter er det VM-festens mørkeste bakside, bak suksessen på tribunen, herlige kamper og flotte scoringer, mediedekning og TV-tall.

Det skal ikke trekkes for tunge konklusjoner etter et enkeltmesterskap, men det er ikke tilfeldig at syv av åtte i kvartfinalen er europeiske nasjoner (selv om Japan var bedre enn finalist Nederland og Brasil kunne slått Frankrike). Det er i ferd med å utvikles et skummelt klasseskille.

Den siste kvartfinalisten var den største kvinnenasjonen. De amerikanske stjernene kjenner sin makt og er ikke redde for å bruke den. Nå er de midt i et søksmål mot eget forbund. Krav: De samme økonomiske og praktiske rettighetene som herrelandslaget.

Det kommer til å bli en tøff strid etter VM, og i flere europeiske land kjempes kamper som ligner, med stadig bredere støtte i opinionen.

FIKK HVILE: Megan Rapinoe, en av de største kvinnestjernene, foran kampen mot Chile. Rapinoe og syv andre i den normale startoppstillingen ble start i det som ble sett på som en enkel kamp. Foto: Bjørn S. Delebekk

I Sør-Amerika ble det ikke engang spilt kamper flere steder for skremmende få år siden. Mange fotball-land på alle kontinenter svikter sine kvinner, men de søramerikanske, de som har gitt oss de aller beste spillerne på herresiden, har kanskje den styggeste, nære fortiden.

Så sent som i 2016 hadde seks av ti kvinnelandslag i Sør-Amerika statusen «inaktiv» hos FIFA: Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay, Peru og Uruguay.

Tre år senere var to av dem med i VM.

les også

USAs superstjerner angriper FIFA

De chilenske spillerne oppdaget ved en tilfeldighet at de var fjernet fra FIFA-rankingen, de sloss seg tilbake og spilte sin første landskamp på 981 dager i mai 2017.

Spillerne dannet sin egen organisasjon, med Christiane Endler (27) som den tyngste aktøren. Hun regnes som en av de beste keeperne i verden, står til daglig i mål for Paris Saint-Germain og har vært med på å starte en fotballskole kun for jenter i hjemlandet.

16. juni fikk hele verden se hennes klasse, mot USA, med over 45.000 tilskuere på Parc des Princes, hjemmebanen til klubben hennes. Amerikanerne vant 3–0, men uten Endler hadde det blitt stygge sifre, og jeg har ikke sett en bedre redning i VM enn den hun gjorde etter Christen Press’ heading i 2. omgang.

FANTOMREDNING: Christen Press må ha vært sikker på scoring, men Chiles Christiane Endler vartet opp med et tigersprang. Foto: Richard Heathcote – FIFA / FIFA

Da Argentina var tilbake i Copa América Féminina i april 2018, hadde de knapt spilt kamper siden 2015. Den økonomiske støtten fra forbundet var minimal og høsten 2017 bestemte de seg for å streike, blant annet som følge av en bortekamp mot Uruguay.

Reisen startet klokken tre på natten, de dro med buss og båt, og måtte returnere rett etter kampen, med buss og båt igjen. Ikke engang en hotellovernatting kunne forbundet by på.

Gabriela Garton, reservekeeperen, sier i en ESPN-podkast at de ikke engang fikk lov til å bruke én av ti gressbaner under treningene. Forbundet var redd for å slite dem ut før mennene kom.

I Copa America holdt alle spillerne en hånd opp mot ørene (bildet over), med bønn om å bli hørt. Det eksploderte på sosiale medier, særlig med hashtagen #EsLaHoraDeAlentarLAS (det er på tide at de blir hørt). Trykket mot forbundet var voldsomt, og kvinnene fikk trene på forbundets anlegg Ezeiza, nesten som en revolusjon å regne.

Et drøyt år senere greide de 0–0 mot en stormakt som Japan i åpningskampen. Jubelscenene etterpå var kanskje VMs aller fineste. Ikke hadde de gått videre, ikke hadde de vunnet, men de hadde tatt sitt første VM-poeng, etter tre strake tap i 2003 og 2007.

EKSTASE: De argentinske spillerne feirer 0–0 mot Japan i åpningskampen. Fra venstre ses en skuffet Hina Sugita og de tre argentinerne i front er Dalila Ippólito, Ruth Bravo og Belén Potassa. Foto: Joosep Martinson – FIFA / FIFA

Foran møtet med England mente den engelske sjefen Phil Neville at det argentinske landslaget ressursmessig befinner seg rundt 15 år etter det engelske.

Likevel vant England bare 1–0, og Argentina kjempet seg også til 3–3 mot Skottland. De rakk å vise oss en krigersk innstilling og at det er grunnleggende tekniske ferdigheter på kvinnesiden også, i Maradona og Messis hjemland.

les også

USA-stjernen irriterer Trump – igjen

Det har vi i og for seg visst lenge at det er i Sør-Amerika, ingen har vært bedre enn den brasilianske legenden Marta, en utrolig teknisk begavelse som nå spiller med Alex Morgan i Orlando og har fått mye ut av karrieren.

I FRANKRIKE: Bjørn S. Delebekk (foto) og Trond Johannessen.

Sammen med Formiga (41) og Cristiane (34) har hun løftet Brasil til en tapt VM-finale og to tapte OL-finaler, og nesten ufattelige 31,5 millioner mennesker i hjemlandet så på TV da det ble tap for Frankrike etter ekstraomganger i 8-delsfinalen.

Men TV-seere hjelper ikke når hverdagen kommer, og Marta er bekymret for hva som skjer når hun og de andre etablerte på landslaget gir seg. Forbundsledelsen er ikke kjent for å ha kvinnekamp lengst fremme i tankegangen.

I et intervju med BBC før VM brast forsvarsspilleren Kathellen (Bordeaux) ut i ukontrollert gråt bare hun begynte å snakke om hvor vanskelig det er å være fotballspillende jente og kvinne i Brasil.

Marta avsluttet mesterskapet med en følelsesladet appell rett i TV-kameraet, til fotballspillende jenter, om at «vi er avhengig av dere for å overleve» og at det kreves tårer i begynnelsen for at de skal få smile til slutt.

Kampen fortsetter, og det er naturligvis først og fremst et kulturelt spørsmål som må løses der spillerne er. Samtidig har FIFA alle muligheter til å trykke på mange knapper.

Pengebingen er gigantisk, overføringer kan økes og i enda større grad øremerkes, pengestrømmen kan følges nøyere, det kan presses hardere.

Men det må nok skje nå. Ellers kan det være for sent.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder