Den store forskjellen – er Solskjær naiv?

(Manchester United – Crystal Palace 1-2, Liverpool – Arsenal 3-1) Det er en times kjøring mellom Manchester og Liverpool, men det føles som det er noen års avstand på fotballbanen.

Både med tanke på hvor fiendene Manchester United og Liverpool står sportslig, men også bokstavelig talt. Aldersforskjellen er betydelig og neppe uten betydning.

I Manchester tok hjemmelaget imot et Crystal Palace som ikke hadde scoret mål i sine to første kamper. Det ble et møte med en forsvarsmur for United, og for tredje runde på rad kastet Solskjær utpå Premier Leagues yngste ellever. De tre eldste utespillerne var 26 år (keeper de Gea 28). Seks er 24 år eller yngre, tre er 21.

Det holdt ikke mot et Palace der ingen spillere var under 26. Etter 1–2-tapet er det allerede litt varmt under setet til Ole Gunnar Solskjær, selv etter å ha åpnet med sterke 4–0 over Chelsea og respektable 1–1 borte mot Wolverhampton. Tap for Crystal Palace på hjemmebane går ikke, fire poeng av ni mulige er selvsagt i underkant.

Liverpool tok imot et sterkt Arsenal og Jürgen Klopp stilte med en ellever der bare to mann var yngre enn Manchester Uniteds tre eldste. Resten er i slutten av 20-årene (keeper Adrian 32), og den rutinerte gjengen valset over Arsenal.

Joel Matip banket inn 1–0 med hodet før Mohamed Salah plasserte inn 2–0 fra straffemerket og bredsidet inn 3–0 etter et signaturraid. Arsenal fikk et trøstemål, men Liverpool imponerte og laget som kun tapte én av 38 seriekamper i forrige sesong har åpnet med full pott på de tre første.

Det var Liverpools klart beste seriekamp, mot den tøffeste motstanderen. Det var Uniteds verste, mot den letteste motstanderen.

Nå skal det understrekes med tjukk penn at det er for tidlig å konkludere med noe som helst etter tre kamper, dessuten er det selvsagt mye mer enn aldersforskjellen som skiller disse to lagene.

Men det er likevel grunn til å være litt bekymret for om Manchester United-stallen inneholder tyngden som skal til, både fysisk og mentalt, for å vinne uke etter uke i Premier League. Fotball er for voksne folk og United ser litt ut som et «juniorlag».

Alle klubber trenger noen ledestjerner. Hvem skal tak når det går litt imot i United, når det må røskes opp, når det går imot? 26 år gamle Harry Maguire ser ut som en slik type, men er foreløpig fersk i gjengen. 26 år gamle Paul Pogba burde vært en slik type, men har ikke fremstått som det. 26 år gamle Jesse Lingard er ikke en slik type.

850-millionersmannen Maguire skal stabilisere forsvaret og har sett bra ut, helt til Crystal Palace tok ledelsen på Old Trafford. Victor Lindelöf tapte i lufta, men midt på banehalvdelen kan ikke en hodeduell velte Manchester United.

Maguire må sørge for at det er sikring bak stoppermakkeren sin, han er nødt til å bli sjef med svær S. I de fleste lag som lykkes er minst en av stopperne dominerende figurer.

Det er mulig å kalle Ole Gunnar Solskjær tøff. Han tar vågale valg, gir de unge tillit, bygger for fremtiden. Men kan han også kalles litt naiv? Solskjær har mange ganger sagt at det ikke er noen «quick fix» på situasjonen United har havnet i, at han tenker mer på gjenoppbyggingen av klubben enn at han personlig skal lykkes. Men akkurat nå henger disse to tingene sammen.

Skal Solskjær ha muligheten til å fullføre treårsprosjektet sitt er han avhengig av respektable resultater og gode prestasjoner, og 1–2 for Crystal Palace er knapt til å leve med i en slik klubb, ikke minst etter den katastrofale avslutningen på fjorårssesongen.

Solskjær kan veldig fort havne under press, selv om han fortjener tid til å bygge opp noe eget. Selv Pep Guardiola messet om at han «trengte tid» i sin første City-sesong, og han overtok et lag som hadde plasseringene 1-2-1-2-4 de fem siste sesongene og kom rett fra et knepent tap for Real Madrid i Champions League-semifinalen.

Ole Gunnar Solskjær tok over et lag som hadde ramlet sammen, men må få til noe kjapt likevel.

Crystal Palace kunne fått et rødt kort før pause, United skulle kanskje hatt straffe før de til slutt fikk det i 2. omgang, men det vil være uklokt av Solskjær å bruke for mange kalorier på under middels kampledelse.

Selv om det hadde blitt seier ville han stått igjen med en stor utfordring. Manageren må finne ut hvordan laget hans skal spille ut motstandere som legger seg lavt, det vil skje ofte, særlig på Old Trafford. United manglet fantasi og kreativitet i det etablerte angrepsspillet i forrige sesong og gjør det fortsatt.

Midtstopper Harry Maguire kan drive med seg ballen fremover og vil på den måten gi United en ny offensiv dimensjon, men da må de fremover på banen vite hva de gjør når han kommer.

Dessuten har Solskjær mistet Romelu Lukaku, en mann som tross alt scoret 42 mål på to sesonger, uten at noen erstatter er kommet inn. Da United jaget mål mot Palace, var det inn med 17 år gamle Mason Greenwood, et kjempetalent, men har han rutine nok rundt seg?

Det ble bedre i 2. omgang, det skjedde mer, det var kombinasjoner som løste opp Palace-forsvaret. Men det var ikke et Manchester United som styrte og kontrollerte som man må kunne forvente, og det hjalp jo heller ikke at Marcus Rashford gjorde som Paul Pogba i forrige kamp, misset fra straffemerket.

Scoringen kom til slutt, på vakkert vis, og Daniel James så ut til å ha reddet noe av kvelden for Solskjær. Isteden viste David de Gea nye svakhetstegn da han slapp Patrick van Aanholts skudd forbi seg på nærmeste stolpe, og det er også dårlig nytt.

Jürgen Klopp og Liverpool har også en keeper som gjør sine feil, med Alisson Becker ute med skade. Men den tyske manageren har så stor offensiv kraft i laget sitt at det ordner seg likevel. Arsenal hadde åpnet med to seire, og etter å ha fått mye juling på Anfield de siste sesongene skulle London-laget vise seg fra en annen side denne gangen.

Men det er knapt noen som klarer å stå imot på denne banen, om de heter Arsenal eller Barcelona hjelper ikke.

På Old Trafford holder det foreløpig å hete Crystal Palace.