ÅPNER OPP: Erik Solér forteller VG om hvordan han sendte et stort antall norske fotballspillere til Premier League.
ÅPNER OPP: Erik Solér forteller VG om hvordan han sendte et stort antall norske fotballspillere til Premier League. Foto: Helge Mikalsen

Veien til Premier League: Alle minnene ble stjålet

FOTBALL

AKER BRYGGE (VG) Over en periode på åtte år solgte Erik Solér (57) spillere og lønnsomme kontrakter for mer enn en milliard. Men minnene om dette er borte.

Betalt innhold
Publisert:

– Det var masse annet av verdi i de kontorlokalene. Men det eneste tyvene tok med seg var fotballdrakter. De knuste glassene og tok ut alle de draktene jeg hadde spart på og hengt opp, forteller Erik Solér om innbruddet på kontoret hans i Oslo våren 2001.

– Fotball-interesserte tyver, med andre ord?

– Det kan virke sånn ja ...

– Bestillingsverk?

– Kan tyde på det, ja.

– Har du noen gang sett eller hørt noe til dem?

– Aldri ...

Vi møter den tidligere fotballagenten i lokalene hans på Aker Brygge. Sammen med Rune Hauge var det Solér som sendte flest norske, og nordiske, fotballspillere over dammen til England. I perioden 1995–2003 gjorde Solér så mange overganger at han selv har mistet oversikten.

Men bare i overgangssummer, dreide det seg om opp mot 400 millioner kroner. Øyvind Leonhardsen var den dyreste, da han ble solgt fra Wimbledon til Liverpool for 48 millioner. Vegard Heggem kostet samme klubb 45 millioner fra Rosenborg, mens Steffen Iversen kostet Tottenham 28 millioner fra Rosenborg, og Trond Andersen Wimbledon 30 millioner fra Molde og Harald Brattbakk betalte Celtic Rosenborg 25 millioner for.

Ble skjelt ut

I tillegg: En rekke overganger fra 5–25 millioner. Rune Hauge og Erik Solér gjorde drømmen til virkelighet for mange norske fotballspillere.

Men det startet med - Johnny Vilstrup. Selvsagt ...

Vilstrup var en danske som Luton Town ønsket seg. Erik Solér hadde, med sin bakgrunn fra dansk og tysk fotball, opparbeidet seg et kontaktnett. Nå prøvde han å hjelpe spillere videre i karrieren, men agent-bransjen hadde han ikke peiling på.

– Vilstrup ble en god lærepenge. Jeg lært mye av den overgangen. For her startet vi med spilleren. Vi glemte helt av Lyngby, som følte seg tilsidesatt. Så da vi trodde vi hadde skaffet DEN dealen, og feiret overgangen i London, ble vi skjelt ut av Lyngby-direktører som truet med å saksøke oss. Jeg må si vi ble nervøse. Det handlet jo bare om at de, som alle andre, ønsket mest mulig penger. Og fra en hyggelig middag i London ble vi sittende med hodepine, sier Solér.

Det løste seg, og det Solér kaller «barnedåpen» ble en vekker. Samtidig, via Rune Hauges mange overganger, hadde Solér for lengst forstått at det var et skrikende behov for bistand rundt fotballoverganger for norske spillere.

I oktober 1996 tok Solér, kompanjongen Jan Halvor Halvorsen og advokat-agent Per A. Flod Håvard Flo fra AGF Århus til tyske Werder Bremen for åtte millioner kroner.

– Håvard fikk en kjempeavtale. Vi har fortsatt kontakt, forteller Solér. Men han skjønte raskt hvor norske spillere helst ville: Premier League. England.

– Tryggere lønninger og en bedre liga, er Solérs forklaring på det fenomenet. Den ferske, men ivrige agenten hadde nå skaffet seg en avtale med Norges heteste fotballspiller på den tiden, Rosenborgs Steffen Iversen, 19 år gammel og ettertraktet av de fleste klubber. Det skulle bli en viktig overgang for Solér.

Ville kuppe Iversen-overgang

Tottenham var klubben som sterkt ønsket Iversen - og Iversen ønsket seg dit. De møtte Tottenham-eier Alan Sugar i London. Iversen var «solgt». Han ville til Tottenham. Det er da det skjer, det som gjorde Erik Solér til «Liverpool-ansatt» i fem år:

– Vi dro hjem fra London. Og da var Liverpool-sjefen, Peter Robinson, på tråden. Flere ganger. Liverpool ønsket Iversen. Og de ville betale mer. Jeg snakket med Steffen, han ville til Tottenham. Og vi hadde gitt vårt ord. Men Robinson ga seg ikke.

– Jeg måtte til slutt ringe Robinson og si: «En avtale er en avtale, enten den er muntlig eller skriftlig. Vi kan ikke bryte det vi har lovet Tottenham.» Jeg fikk til svar at «det var usedvanlig at ikke folk bryter avtaler i denne bransjen ...» Jeg svarte bare at «sånn er det hos meg, og sånn blir det.»

Men i stedet for å bli forbannet, så må tydeligvis den mektige Liverpool-lederen ha blitt imponert. For kort tid senere ble Solér invitert over til Liverpool for å se på en kamp, og for å snakke med manager Roy Evans. Liverpool må ha likt det de så og hørte, for de tilbød Solér en avtale på fem år, der han, mot betaling selvsagt, skulle varsle Liverpool om mulige spillere de kunne kjøpe, drive scouting for dem, mest i Skandinavia.

Den merkeligste overgangen

Og sånn ble det. De nærmeste årene sørget Solér for at Liverpool fikk Vegard Heggem, Sami Hyypiä, Karl-Heinz Riedle - og Frode Kippe. Og stadig ønsket Liverpool seg Steffen Iversen. Det ble til og med prøvd å finne en løsning for å få «Litj-Ivers» ut av kontrakten med Tottenham, men det gikk ikke.

Men Liverpool ga seg ikke med det, verken med Iversen eller, etter hvert, med Erik Mykland. Da hadde Gerard Houllier tatt over som manager i Liverpool. Og han satt i juryen som kåret banens beste spillere under EM i Nederland og Belgia i 2000.

To ganger ble Erik Mykland kåret til bestemann, av Norges tre kamper. Og Houllier var Myggen-frelst. Problemet var at Mykland akkurat hadde skrevet under for 1860 München.

– Det var ikke mulig å få det til. Det var for sent, sier Solér i dag. Hans merkeligste opplevelse når det gjaldt fotballoverganger skjedde, kanskje ikke helt overraskende, i Hellas.

Under en landskamp på Ullevaal hadde Solér med seg en mann ved navn Manos, fra Panathinaikos. Erik Mykland dominerte voldsomt.

«Han skal vi ha», sa Manos. Solér informerte Mykland, og i bortekampen mot Ungarn var Manos igjen med. Planen var å reise rett til Athen etter kampen, og signere den lille midtbaneeleganten.

Men mot Ungarn spilte også Frank Strandli. Og han spilte fantastisk. Og der satt Manos fra Panathinaikos og så svære Strandli vinne alle dueller. Mykland var glemt. Nå satt Manos bare og sa «Strandli». «We want Strandli». Han sa ikke er ord om spilleren han hadde kommet for å kjøpe - Erik Mykland.

Mykland-ultimatum

Det endte med at begge de tidligere Start-spillerne dro med Solér og Manos til Athen. Men Manos snakket ikke med Myggen, kun til og med Strandli. Solér måtte til slutt sette et ultimatum, da Manos plutselig ikke ville kjøpe Mykland, som avtalen jo var.

«Dette kan dere bare glemme. Dere får ikke Strandli uten at dere kjøper Mykland,» sa Solér. Det ble masse frem og tilbake. De måtte hjem og hilse på visepresidenten i klubben. Senere måtte de i middag med presidenten, men først måtte politiet inn på restauranten og sikre den. Det viste seg nemlig at presidentens bror hadde blitt kidnappet ...

– Til slutt kom de med to identiske kontrakter, som gutta skrev under på. Så dro vi hjem igjen, men da vi kom tilbake etter noen dager, var det fortsatt bare «Strandli». Frank fikk en fantastisk leilighet, Myggen fikk en i en underetasje i en rundkjøring. Snakk om å skifte fokus.

– Før dette hadde ikke Strandli vært tema. Ikke i det hele tatt. Men plutselig var det bare Frank Strandli som gjaldt. Alt om Myggen var glemt. «Big striker. Good in the air», sa Manos - og så helt forelsket ut, sier Solér - og blir ivrig når han forteller denne historien.

– Men det endte jo med at Myggen ble folkehelt der nede. Han var så god at presidenten i Olympiakos, konkurrenten, ringte meg med beskjed om at han ville ha et møte med meg. Og avtalen var enkel: Det var bare for Myggen og meg å si hvor mye vi skulle ha - så fikset han det økonomiske, sier Solér.

Det ble aldri aktuelt. Myggen hadde for lengst kjent på rivaleriet mellom klubbene. Han kunne aldri spille for Olympiakos. I stedet ble det 1860 München og ikke Liverpool, mens Erik Solér var i ferd med å gå lei hele agentbransjen.

– Vi utvidet, kjøpte opp firmaer og skulle bli det største agentfirmaet i Europa. En periode hadde vi kontorer i 12–13 land. Men jeg følte at jeg mistet kontrollen over hele konseptet. Det hele var blitt mer upersonlig, det hadde mistet litt av sjarmen. Det var ikke like gøy mer, den «voksenjobben» jeg likte, bli kjent med spillerne og veilede dem ut i verden, den ble litt borte. Det var en kjempefin epoke i livet mitt, men nok var nok, sier Erik Solér.

Kippe-klausul

Han hadde 300 reisedøgn i året, hadde gullkort i British Airways, Lufthansa og SAS, hadde heldigvis den evnen at han sovnet med en gang han satte seg på et fly. Men han var aldri hjemme. Livet dreide seg om reising, om forhandlinger og om pund, stort sett.

– Jeg gjorde ekstremt gode penger, ingen tvil om det. Og var en periode i livet mitt som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Men jeg er glad jeg ga meg, sier Erik Solér.

Til slutt må han le, av en klausul han gjorde i en kontrakt.

– Jeg fikk Frode Kippe til Liverpool, men det lyktes ikke helt for Frode der. Så jeg tok ham tilbake til Lillestrøm, men spilleren var fortsatt såpass ung at jeg sikret meg 10 prosent ved et videre-salg.

Så Frode, hvis du en dag melder overgang til Kolbotn eller noe, så forlanger jeg en sjokolade eller noe, sier Erik Solér, ler godt - og har sagt sitt siste ord om agentbransjen for denne gang.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om