VIF-profil Stefanovic måtte gå 20 km til og fra trening

VALLE (VG) Fotballen ble veien ut av fattigdommen for Vålerenga-profilen Dejana Stefanovic (22).

Hjemme i Serbia fant hun lykke og glede med å spille fotball ute i gaten i nabolaget. «Deki» hadde oddsen mot seg da hun i en bydel i Kragujevacs gater bestemte seg for at én dag skulle hun spille Champions League, hun skulle bli profesjonell fotballspiller og landslagsspiller for Serbia.

Nå er hun der - selv om veien har vært uendelig lang.

– Å spille fotball var å rømme unna alle problemene i hverdagen og fattigdommen. Fotball var alt for meg da jeg var liten. Der og da tenker du ikke på noe annet enn hvordan du skal feire en scoring eller juble sammen med de andre, forteller hun.

Dejana Stefanovic sitter i skyggen på Intility Arena i et kokende Oslo noen dager før Toppserien endelig starter og forteller åpent om en tøff oppvekst i et fattig område hvor mangelen på penger var et stort problem.

– Vi hadde problemer. Pappa jobbet så lenge uten å få lønn, og det samme skjedde med mamma. Dermed kom familien i en vanskelig situasjon. Jeg måtte gå 10 kilometer hver vei til trening fordi jeg ikke hadde penger til bussen. Men jeg minnes aldri at jeg tenkte at «vi er fattige og jeg har ikke penger til bussen», jeg fulgte bare mine drømmer. Det var min motivasjon. Jeg hadde et stort mål som barn og siktet mot det. Fotball var ren glede for meg.

Hun måtte tidlig kjempe for sin plass, sin rett til å spille fotball. For «Deki» spilte alltid med guttene i oppveksten.

– To steiner markerte målet, så spilte vi tre mot tre. Og for å spille med gutta måtte du gjøre deg fortjent til det, ellers måtte du pent se på. Du måtte være bedre enn dem. Gevinsten var at jeg utviklet mine fotballferdigheter mye raskere enn andre jenter. Det har vært til stor hjelp for meg.

Som 12-åring la hun ut om alle fotballdrømmene sine i en stil på skolen. De ble «skutt ned» av læreren.

– Læreren sa bare «kom igjen, bli noe du kan leve av. Dette er bare drømmer som ikke vil gi deg lykke». Jeg skal vise deg - og alle andre, svarte jeg, minnes hun.

Alle treningsøktene med guttene skulle betale seg. 15 år gammel dro Stefanovic hjemmefra og skrev sin første kontrakt med Røde Stjerne Beograd.

– Det var en tøff periode, for klubben hadde ikke mye penger. Mamma og pappa jobbet dobbelt og sendte meg penger slik at jeg kunne overleve.

Måtte låne penger

Tre år senere stilte familien opp igjen da datteren fikk en mulighet til å komme seg ut av Serbia og spille for Albi i Frankrike. Faren valgte å låne penger i banken for at Dejana skulle få følge drømmen sin og fortsette karrieren i fransk toppfotball.

Ett år senere hadde Avaldsnes behov for en midtstopper og i fjor sommer kom «Deki» til Oslo og Vålerenga. Etter en ujevn start har serberen funnet seg selv.

– Jeg trengte litt tid på å tilpasse meg. Jeg kom midt i sesongen fra Avaldsnes hvor jeg var kaptein og leder. I år er atmosfæren litt annerledes. Jeg føler meg elsket. Når jeg føler glede, er «fit» og klar, så spiller jeg på mitt beste.

– Og der er du nå?

– Ja, alle brikkene har falt på plass. Den nye treneren, Jack (Majgaard Jensen), har vært en hyggelig overraskelse for oss alle. Jeg har sansen for han. Derfor tror jeg denne sesongen blir bra for alle sammen i VIF.

– Sender du penger hjem nå som du lever av fotballen?

– Ja, jeg gjør det nå og da. Jeg hjelper min mor og far, selv om det går langt bedre for familien nå. Jeg skylder dem alt, så når jeg har anledning gir jeg dem deler av lønnen min, sier Stefanovic, som også har en bror og en søster hjemme i Serbia.

Rask beskjed

Familien møter hun når hun er hjemme enten på landslagsoppdrag, ferie eller i forbindelse med studiene i sports management og trening. Planen er å bli trener selv om kvinnefotballen fortsatt har dårlige kår i hjemlandet.

– Vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Å være landslagsspiller for Serbia er ikke så akseptert. Man møtes med gamle holdninger som hvorfor spiller dere fotball, dere burde holde dere på kjøkkenet og «jøss, er det mulig å leve av fotballen» og «har vi et kvinnelandslag?». Noen ganger er det bare trist å høre, men jeg trøster meg med at det går sakte fremover.

– Men du kan med stolthet si at dette er jobben din, ditt yrke?

– Ja, og akkurat nå er jeg veldig takknemlig når jeg ser tilbake på utgangspunktet og det jeg gikk gjennom. Dette er et høydepunkt etter en tøff barndom, og da lærer man å sette pris på mye. Jeg er også stolt over at jeg alltid hadde troen på at jeg skulle klare det, å kunne leve av fotballen. Da jeg kom til den første klubben med kvinnelag sa jeg at jeg skal spille Champions League, jeg skal leve av fotballen. De lo alle av meg, forteller «Deki».

Vel, hun har spilt Champions League-kvalik med Avaldsnes, og i høst venter en ny kvalik med Vålerenga.

I Oslo-klubben styrer hun enten forsvaret, eller så spiller hun på midtbanen - og så styrer hun musikken i VIF-garderoben. Men serbisk musikk er strengt forbudt.

– Jeg gjorde et forsøk, men fikk raskt beskjed om at jeg ville bli kastet ut hvis jeg fortsatte med det.

«Deki» scoret ett av målene og la opp til ett i seieren mot Kolbotn - det peneste målet sto imidlertid Synne Jensen for: