Med lisens til å skape tvil

«Fotballagent» har alltid vært et omstridt
yrke. All virksomhet som omsetter for så store pengesummer vil for evig tid
være en bransje med flomlys på seg.

Først var det Rune Hauge. Så Erik Solér. Nå er det Jim Solbakken som beskyldes for å sitte på flere sider av bordet under forhandlinger om kjøp og salg av fotballspillere.

For bladet Josimars beskyldninger mot agent Solbakken, er langt fra det første eksemplet i denne bransjen. Tøft skyts mot fotballagenter, både når det gjelder agenda og hvor stor innflytelse de egentlig har på en overgang, har vært der siden agentene for alvor kom på banen på 1980-tallet.

Tilfellet Hauge

Ofte koker det ned til et essensielt spørsmål: Har agentene gjort noe ulovlig, og som kan bevises, eller er det mest moralen som får kjørt seg?

Hittil har loddet falt klart tyngst ned på moralsiden. Dokumentasjonen for det ulovlige har vært tynn, for å si det mildt.

På 1980- og 1990-tallet het agentkongen Rune Hauge. Det var han som var norsk fotballs første, kjente agent. Det var Hauge som sørget for «invasjonen» av norske spillere til England.

Det var ikke måte på hvor mange spillere den bridgespillende avholdsmannen klarte å få til engelsk fotball samtidig som Drillos landslag slo seg gjennom taket og kvalifiserte seg til to VM.

Uoversiktlig

Hauge var spillernes venn og rådgiver, og etter hvert fikk han såpass innpass i mange klubber, at han også ble managernes venn. Dette skapte etter hvert mange situasjoner noen ikke likte, mye misunnelse hos enda flere, og en beskyldning om «å sitte på flere sider av bordet» under overganger fra enda ytterligere noen.

Kanskje skjedde det. Kanskje ikke. Det meste er svært vanskelig, stort sett umulig, å bevise.

Men på midten av 90-tallet fikk i alle fall Hauge inndratt sin FIFA-lisens i 18 måneder etter at Arsenal-manager George Graham mottok 4,2 mill. kroner fra selskapet hans i forbindelse med overganger han var med på å formidle. Hauge ble også dømt til å betale en bot på 50.000 kroner av Doms- og sanksjonsutvalget i Norges Fotballforbund.for brudd på Agenterklæringen etter at han var involvert i en ulovlig avtale mellom FC Lyn Oslo og Profile Sports Ltd. vedrørende John Obi Mikels overgang til Chelsea.

Landskapet var – og er fortsatt – uoversiktlig. For visse agenter får så godt forhold til klubber og klubbledere, at disse ofte vil at agenten skal representere dem.

Så de samme agentene kan altså, egentlig, representere selgende klubb, spilleren selv, og kjøpende klubb, i en overgang. Her finnes det ikke andre regler enn at de tre tingene ikke kan gjøres samtidig i den samme overgangen.

Tilfellet Solér

Senere kom Erik Solér inn og ble Hauges konkurrent. Han, som Hauge, fikk etter hvert innpass i mange klubber. Og en klubb liker en agent som fikser ting raskt og effektivt.

Få gjør den jobben bedre enn fotballagenter. Og Solér var godt likt av mange klubbledere.

Ingen norsk fotballagent har solgt flere spillere ut av Norge enn Jim Solbakken de siste 10 årene, noe som har gitt norsk fotball gode inntekter. Men Solbakken har en kopling som ikke andre agenter har, og som gjør saken mer pikant enn for andre agenter: Han er også kameraten til Norges mest kjente fotballspiller gjennom tidene: Ole Gunnar Solskjær.

Tilfeldigvis Solskjær

Kameratene hadde et firma sammen da Solskjær spilte i Manchester United. Solbakken hentet de fleste spillerne til Molde mens Solskjær var trener der i tre år, og Solbakken var også svært aktiv mens Solskjær var manager i Cardiff.

Alt dette, i tillegg til det uoversiktlige markedet, der agenter representerer spillere noen ganger, andre ganger klubber, også Solbakken, har gjort at søkelyset igjen er kommet på agenter og jobben de gjør.

For hvis Solbakken sitter på flere sider av bordet under en forhandling, så er han neppe den eneste. Det er i så fall naivt å tro. Det er ingen ting som tyder på at Solbakken ikke har papirene i orden i de overgangssakene han er beskyldt for å ha representert mer enn én part i.

Moralen skal jeg ikke uttale meg om, i et landskap som er ekstremt grumsete. Hvor god sak Josimar har mot Jim Solbakken, skal ikke jeg uttale meg om. Det vil tiden – og eventuelt jurister – vise.