VIKTIG TEMA: NRK-serien «Heimebane», med Ane Dahl Torp og John Carew i hovedrollen, handler om at en kvinne blir trener i en eliteserieklubb. Når kan noe slikt skje i virkeligheten?
VIKTIG TEMA: NRK-serien «Heimebane», med Ane Dahl Torp og John Carew i hovedrollen, handler om at en kvinne blir trener i en eliteserieklubb. Når kan noe slikt skje i virkeligheten? Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

Flaue holdninger på herrenes hjemmebane

FOTBALL

I en ideell verden hadde vi opplevd virkelighetens “Helena Mikkelsen” for lenge siden. At en kapasitet som Monica Knudsen ville vært skeptisk til å bli trener i Eliteserien, viser hvor lite ideelt fotballuniverset er.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 16.03.18 17:41

NRK-serien “Heimebane” tar opp en langt viktigere problemstilling enn i hvilken grad skuespiller Ane Dahl Torp har dreisen på palatalisering og andre trønderske viderverdigheter.

Den viser hvor vanskelig det er å bli vurdert ut fra kompetanse i stedet for kjønn, når en kvinne tar en plass som normalt er forbeholdt menn, i et miljø der mye testosteron er samlet over tid.

Er serien fiksjon? Selvsagt.

Er den litt karikert? Definitivt.

Er den likevel interessant og relevant? Så til de grader.

I virkelighetens verden må vi godt ned i divisjonssystemet for å finne en kvinnelig hovedtrener på herresiden. Eli Landsem skapte i sin tid overskrifter da hun ble trener for Rælingens herrer i 3. divisjon, mens Eline Torneus nå er trener for Skjervøy.

Sistnevnte sier til Aftenposten at hun ser på det som lite sannsynlig at vi får oppleve det som skjer i “Heimebane”, at en kvinne blir hovedtrener for et eliteserielag.

Det er er trist på flere plan.

Ikke minst fordi Torneus har rett i at noe slikt neppe kommer til å skje i overskuelig fremtid.

Egentlig burde jo dette ikke vært så vanskelig å se for seg.

Rent fotballfaglig er det ingenting som tilsier at en mannlig hjerne skal ha bedre forutsetninger for å knekke trenerkoden enn en kvinnelig. Forskjeller i fysikk har ingen sammenheng med evnen til å tenke taktisk eller strategisk.

Det har da også vært en utvikling i positiv retning på noen områder, og både i Brann og Rosenborg har de gode erfaringer med kvinner i den administrative ledelsen.

Vibeke Johannesen og Tove Moe Dyrhaug har oppnådd den anerkjennelsen og posisjonen de har fordi de er dyktige ledere, ikke fordi de er kvinner, og slik sett er det et gledelig steg i riktig retning.

Men veien er betydelige lengre til garderoben enn til en lederrolle i klubbhuset.

Og det er både interessant og litt trist at Monica Knudsen, som åpenbart ville vært kvalifisert, sier at hun ville vært skeptisk til å ta en trenerjobb i Eliteserien.

Det begrunner hun med at det ville ha vært så mye mer enn å være en fotballtrener, og her er hun inne på selve kjernen i problemet.

Selv i 2018 ville ikke en kvinnelig trener ha blitt vurdert på samme måte som en mann, uansett hvor politisk korrekt det ville vært å hevde det motsatte.

Det handler om at hele kulturen er så inngrodd, så mannsdominert og så lite likestilt på mange områder, at summen av barrierer å overstige ville krevd noe nær umenneskelig av den som en gang måtte gå foran.

Og det er ikke bare i fotballen dette er et problem.

Én ting er at det faktisk er noe i klisjeene om hva en mannlig garderobekultur innebærer, det kan vel strengt tatt enhver mann med bakgrunn fra en lagidrett erkjenne.

Men det stopper dessverre ikke her.

Sosiale medier er arena med mye godt, men dessverre også uendelige mengder grums, og det er vanskelig å se for seg at en kvinnelig trener ville blitt behandlet på en fair måte der.

Det samme gjelder supporterkulturen, der det er dessverre er grunn til å tro at kjønnskortet fort ville blitt brukt mot treneren ved motgang, uansett hvor veldokumentert faglig kompetanse vedkommende har.

Kanskje ville det bydd på noen kommunikasjonsproblemer overfor spillergruppen, rett og slett fordi menn og kvinner er forskjellige på en del plan, men samtidig er det flere “klassisk kvinnelige” egenskaper som ville kunne slått svært positivt ut, dersom man en gang kom dit at en topptrener for herrer ikke er mann.

Noen av de aller beste sjefene som finnes, på andre arenaer enn i fotballen, er tross alt dem som matcher gutta faglig, er akkurat like tøff som sine mannlige kolleger, men evner å utfylle ledergjerningen med omtanke og omsorg.

Denne vinneroppskriften kan bidra til å få det aller beste ut av alle, og det burde også gjelde fotballspillere.

Monica Knudsen ser heldigvis ikke bort fra at vi får en virkelighetens Helena Mikkelsen en dag.

La oss håpe hun får rett i det, at bevisstgjøringen gradvis endrer holdninger i en forandringsvegrende mannsverden.

Og at satsingen på å få flere kvinner gjennom de øverste trenerprogrammet bærer frukter, slik at det blir flere aktuelle kandidater fremover.

Det er tross alt en viss fremgang å spore. Problemet er bare at progresjonen finner sted i sneglefart.

Her kan du lese mer om