Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun mislikte hvordan Rosenborg sendte dem på dør. Nå stevner de klubben for retten.
Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun mislikte hvordan Rosenborg sendte dem på dør. Nå stevner de klubben for retten. Foto: Bjørn S. Delebekk

Skal treneren være fritt vilt?

FOTBALL

I hvilken grad bruker fotballklubber lommeboken som verktøy for å slippe å forholde seg til arbeidsmiljøloven?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 12.09.18 19:00

Det er prinsipielt svært interessant dersom Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun ender med å ta saken mot Rosenborg hele veien gjennom rettssystemet.

Mest sannsynlig får vi vel et forlik før den tid, der klubben velger å øke sluttpakkene deres, fremfor å få detaljene i oppsigelsesprosessen plassert under en rettslig lupe.

Det er i tilfelle litt synd.

Det trengs nemlig en grundigere gjennomgang av hvor rettsvernet til fotballtrenere starter og slutter, og hva som egentlig skal til for å si dem opp.

En fotballtrener er ikke bare en ledermaskin, som vekselvis betraktes som et geni eller en idiot, avhengig av om det blir seier eller tap.

En trener er også et helt vanlig menneske, med røtter, følelser og forpliktelser.

Kanskje har han eller hun barn i skolealder, med de opprivende konsekvenser det innebærer å brått bli revet ut av hverdag og rutiner, dersom klubben plutselig vil bytte deg ut og flytting blir konsekvensen.

Men vel så viktig er det at en fotballtrener faktisk er ansatt, i et forhold til arbeidsgiveren med rettigheter og plikter.

Her er det interessant hvordan treneres rettigheter står seg juridisk, og hvordan kulturen og kutymen i toppfotballen harmonerer eller ikke harmonerer med det som fremgår av lovverket.

De fleste trenere er midlertidig ansatte, og da er utgangspunktet at partene går fra hverandre ved kontaktens utløp, dersom den ikke forlenges.

Men hva hvis arbeidsgiveren ikke vil mer? Hva skal til for å kvitte seg med treneren med loven i hånd?

Kravet etter arbeidsmiljøloven er at det skal foreligge «saklig grunn», og det foreligger noen formkrav for prosessen, blant annet at det skal holdes et drøftelsesmøte.

Men hvor går grensen for det kan lovlig påberopes «saklig grunn»?

X antall tapte poeng?

Samarbeidsproblemer med styret?

Misfornøyde spillere i garderoben?

I en interessant masteroppgave (ekstern lenke) fra Universitet i Bergen, der både rettstilstanden og tre av de mest kjente ufrivillige norske treneravgangene blir analysert, er en av konklusjonene at klubbene ville fått store vanskeligheter med å argumentere for at oppsigelsene var i henhold til arbeidsmiljølovens regler.

«De har ignorert pliktene rundt saksbehandlingen og det finnes ingen klare eksempler på kritikkverdig opptreden fra trenerens side», fremgår det av oppgaven.

Nå er tvistetemaet om oppsigelsen av Ingebrigtsen og Hoftun var etter boken. Uansett hvilken av partene som måtte ha den sterkeste saken juridisk, er det viktig skritt de nå tar, ikke bare for egen del, men for en hel trenerstand.

Nå er det ikke sikkert stevningen vil oppnå sympati i alle miljøer.

Mange vil sikkert hevde at den kalkulerte risikoen for å bli oppsagt nærmest når som helst, er «the name of the game».

Og er det egentlig så synd på godt betalte trenere, som gjerne får med seg en solid pakke på vei ut døren, også om de har mislyktes og gjort en slett jobb?

Ofte er det jo forhåndsavtalt en størrelse på et mulig sluttvederlag i kontrakten, slik at det tross alt foreligger en viss forutsigbarhet.

Likevel er det et høyst relevant spørsmål hvorvidt trenere i dag har et godt nok rettsvern, og det gjelder ikke minst dem med helt andre og dårligere økonomiske betingelser enn det de beste klubbene kan tilby.

Trolig kan en høyprofilert sak om temaet bli viktig for å øke bevisstheten rundt om i klubber på ulike nivåer.

Det er en grunn til at vi har en arbeidsmiljølov her i landet, men hvor mye kan norske klubbledere egentlig om den?

Her kan du lese mer om