DRØMMER OM Å BLI STJERNER: Bydelen Nima i Accra omtales som spesiell tøff. Disse guttene venter på å få trene på en støvete grusslette midt i millionbyen.
DRØMMER OM Å BLI STJERNER: Bydelen Nima i Accra omtales som spesiell tøff. Disse guttene venter på å få trene på en støvete grusslette midt i millionbyen. Foto: Nima Hajarzadeh/Politiken

De jager proffdrømmen: – Tøft å takle de knuste drømmene

FOTBALL

ACCRA (VG) John er ti år gammel. Han har forlatt foreldrene sine i Nigeria for å søke lykken på denne støvete sletta i Ghana. John vet ikke at sjansen for å lykkes er bortimot null.

Publisert:

Han har aldri hørt om Norge, men drømmer om et liv i Europa.

– Jeg kommer til å klare det, nærmest hvisker han til VGs journalist på en støvete fotballbane i Accra.

John er høflig. Han håndhilser, snakker lavmælt og gjør som han får beskjed om. Synet av en hvit mann gir umiddelbart håp blant dem som spiller her i hovedstaden til Ghana.

Når John forteller at Cristiano Ronaldo er det store forbildet hans, sprekker den alvorlige fasaden. Et lite smil og noen perlehvite tenner kommer til syne.

I samarbeid med medienettverket EIC har VG den siste uken skrevet en rekke saker om det indre livet i FIFA og maktkampen i den mektige idrettsorganisasjonen.

Les alt om Football Leaks her

Luksuriøse flyreiser i privatjet, dyre gaver og spinnville lønninger: Historiene om hvordan fotballtoppene bruker penger vekker oppsikt.

John befinner seg i den andre enden av næringskjeden. Han er helt nederst.

Her, i den røffe bydelen Nima, har ikke barna penger til skolegang, mat eller fotballstøvler. De er fullstendig avhengige av hjelp fra andre. Hverdagen er beinhard. Kriminaliteten er høy.

Kloakken renner åpent og søppelet flyter mellom husene.

Drømmen om Europa er det som holder dem i gang. Time etter time. Dag etter dag. Og år etter år.

De støvete fotballbanene er fulle av barn og unge voksne. Alle bærer på det samme håpet: Å komme seg vekk. Og alle har den samme løsningen for å lykkes: Bønn og hardt arbeid.

– Det er tøft å takle alle de knuste drømmene. Veldig tøft, sier Joshua Awuah.

I nabolaget heter han bare «Rasta Coach». Han kjenner alt som kan krype og gå i Nima. Det er Rasta Coach som trener barna her. Han betaler for skolegangen til flere av dem. Ti år gamle John bor hos treneren sin.

Når VG går gjennom trange slumgater med «Rasta Coach» er det bare smil å spore i nabolaget. Ingen løfter en finger.

– Men det er alltid bråk her. Både slåssing og andre former for problemer. Nima er ikke noe bra sted. Jeg har sett så mye. Ungene lager fort mye bråk, så vi holder dem her (på banen) fra 7 til 18 - når de ikke er på skolen - for at de skal holde seg unna problemer, sier Awuah.

«Alle» satser på fotball

Fattigdommen synes grenseløs i deler av Accra. På fortauene bønnfaller tiggere forbipasserende om noen få øre. En person helt uten ben, pigger seg mellom bilene med utstrakt hånd.

Et annet sted går en skitten mann i veikanten. Han er kliss naken. Ingen bryr seg. «Mental issues» lyder forklaringen til VGs sjåfør.

Gateselgere forsøker å selge bilistene såpe, brus eller stekte snegler i hvert eneste lyskryss. Vareutvalget bærer de på hodet.

Er du født fattig i Ghana, er det nærmest umulig å jobbe seg ut av uføre. Det er ingen jobber. Knapt noen muligheter. Og derfor vender bortimot alle unge gutter blikket mot fotballen.

Ved universitetet i Winneba, like utenfor Accra, jobber Ernest Acheampong som forsker og lærer. Han mener det er et problem at en hel generasjon unge gutter satser alt på fotball uten en «plan B».

– Jeg intervjuet tidligere fotballspillere som var tydelige på at alle ikke kan ende opp som profesjonelle fotballspillere. Så det er et behov for at myndighetene og ulike institusjoner sikrer barn en mulighet til skolegang uansett bakgrunn, sier han til VG.

Akademi

Vi kjører videre. En liten time i bil vest for Accra ligger akademiet Unistar. Dette er et av Ghanas tre beste fotballskoler. Barna bor innenfor murene, og går på skole i nærområdet på dagtid. Her spilles det fotball på gressbaner.

Ungene i Nima kan bare drømme om slike forhold.

De yngste barna på Unistar er åtte år gamle. Flere kommer fra Sunyani, åtte timers biltur unna. De har flyttet fra foreldrene sine for å bli profesjonelle fotballspillere.

– Du finner ikke så mye talent i så ung alder i Tyskland som du gjør i Ghana. Det er 9-10-åringer med et helt enormt talent. Men når de har blitt 18 år gamle, så er ikke potensialet der lenger sammenlignet med Tyskland. Utdanningen er ikke god nok. Trenerne er ikke gode nok.

Det er tyske Wolfgang Jerat som snakker. I fire måneder har han jobbet som trener på Unistar. Han tar imot VG i et nakent møterom i andreetasje på akademiet, med utsikt over en gressbane og bygningen der barna sover.

En ung gutt sitter på trappen og ser ut i luften. Om han savner familien sin eller bare kjeder seg, er det umulig å vite.

– Mange trenere virker å glemme at dette er barn, og at de derfor må trene som barn. Noen ganger trener de som Ronaldo eller Iniesta, med éntouch-fotball. Men da Iniesta var 12 år gammel, så trente han ikke sånn. En 12-åring skal ikke trene som en 18-åring, sier Jerat.

Han er oppgitt over mye av det han ser rundt seg. Barn må få lov til å være barn, messer den tyske treneren.

– Det er barn på åtte og ti år her, som ikke har kontakt med foreldrene sine. Det er ikke bra. Et barn bør være med familien, sier Jerat.

– Likevel har dere 8-åringer på akademiet her?

– Vi forsøker å være som en familie. Men spillerne på 18 år er ikke foreldre, så det er ikke bra. Samtidig er det bedre enn at barna lever på gata. Det er det andre perspektivet. Her lever barn ofte på gata uten noen hjelp fra foreldrene sine. I så fall er det bedre at de bor her på akademiet. Men jeg hadde foretrukket at de bodde hjemme inntil de kom til akademiet når de er 14-15 år.

Til Russland på VM-visum

Ikke alle er så heldige at de kan bo hos Unistar. I den lille landsbyen Apam holder en klubb på nivå tre i Ghana til. Den røde jordbanen er ujevn og skråner så mye at det ene laget spiller i det som må kunne kalles en oppoverbakke.

Målene består av tømmer og et nett. Laget trener tidlig på morgenen for å slippe den verste varmen, men idet VG ankommer - i 08-tiden - begynner det allerede å bli hett. To kuer går over banen midt under treningen.

Også her snakker alle spillerne om hvordan de er sikre på å lykkes. Alle skal til Europa. Ved hjelp av hardt arbeid og bønn. Når de ser hvite mennesker på sidelinjen økes intensiteten umiddelbart.

At vi er journalister og ikke agenter, er likegyldig. Vi representerer håp.

Emmanuel Afful er lagets stjerne. Han er 19 år gammel og kraftig bygd. I sommer reiste Emmanuel til fotball-VM i Russland. Offisielt for å se på fotball-VM, slik at han fikk visum til å besøke det mektige landet.

Den egentlige grunnen var derimot prøvespill.

En agent hadde sikret ham prøvetreninger i Ukraina og Hviterussland. Så langt kom aldri 19-åringen. I stedet trente han en uke med et andredivisjonslag i Russland. Det ble aldri noen suksess.

– Jeg kunne bare blitt en uke til fordi jeg ikke hadde vanlig visum, men et «fan ID». Derfor sa de at jeg burde dra hjem og komme tilbake en annen gang. Men jeg vet ikke, sier Emmanuel Afful.

Han smiler forsiktig og tørker bort litt svette. 19-åringen sier at treneren hans betalte for flybilletten, i håp om at turen skulle ende med en kontrakt.

Historiene er mange om afrikanske spillere som har blitt lurt av tvilsomme agenter. Og om spillere som har tatt opp lån for å reise vekk, og deretter ikke våger returnere i skam over å ha mislyktes.

– Helt siden jeg var en liten gutt, så har jeg drømt om å bli fotballspiller. Jeg har trent hele tiden. Hver dag. Dersom jeg ikke blir fotballspiller, så … Jeg vet ikke. Det er ikke et alternativ. Med Guds hjelp lar alt seg gjøre, sier Emmanuel Afful.

Vi reiser tilbake til bydelen Nima i Accra. Ti år gamle John savner ikke foreldrene sine, forteller han.

Noen meter unna sparker 14 år gamle Arafat Mohammed til en slitt, lefsete fotball. Han har vokst opp i dette nabolaget.

På spørsmål om hvorfor han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller, svarer Arafat lavmælt, men raskt:

– For å hjelpe familien min.

– Hvordan?

– Ved å få et bedre hus.

Så fortsetter han å spille. Arafat Mohammed har lagt alt i potten. Det finnes ingen «plan B».

Her kan du lese mer om