(Manchester United-FCK 1-0 eeo) For en respekt det står av hva Ståle Solbakken får til i Danmark. La oss virkelig håpe at han en dag blir norsk landslagssjef…

I en tid der hyperkapitalismens mekanismer øker forskjellen på de store og de ikke fullt så store i internasjonal klubbfotball, er lite mer sjarmerende enn når David ryster Goliat. Med noe så unikt som en norsk sjef på hver side i en internasjonal toppkamp, var det ikke akkurat jevne forutsetninger å spore i forkant. 

Da Manchester United fikk straffe i første ekstraomgang og Bruno Fernandes var like sikker som han har vært etter ankomsten, ble det med et forsøk av det hinsides heroriske slaget. Men nettopp forsøket er det virkelig verdt å dvele ved.

På banen i Tyskland, i byen der Solbakken har krevende minner fra, var det nemlig alt annet enn tydelig hvor mye mer Manchester United-spillerne er verdt enn sine danske motstandere. Måten FC København klarte å stå opp mot den engelske giganten på, er intet mindre enn ekstremt imponerende, selv om det ikke holdt helt ut til slutt. 

Og faktum er at ørsmå marginer kunne avgjort det hele i dansk favør i ordinær spilletid. Før pause handlet det om å stokke beina for tenåringstalentet Daramy, mens Wind og Oviedo senere hadde store muligheter til å sende FCK foran. Det var vel heller ikke milevis unna noe å rope høyt over da Varela gikk i bakken i møtet med Williams, selv om dommerens valg nok lar seg forsvare.

På toppen av dette gjorde Rasmus Falk i lange perioder som han ville etter pause mot langt mer feterte motstandere, og etter 90 minutter hadde Solbakkens menn levert noe tilnærmet perfekt mot et urytmisk Manchester United.

Nå skal det legges til at det også var noen FCK-marginer til stede, ikke minst en meget god keeper i Karl-Johan Johnsson. Men summen av det Solbakkens menn er uansett rett og slett imponerende. 

FC København ble altså nummer to i Danmark, langt bak gullet, og skulle rett og slett ikke være der var denne mandagskvelden. Men det Solbakken har bygget opp i København, og det i flere bølger over år , er altså så mye sterkere enn det norske klubber har evnet å kvittere ut. Et godt spørsmål er selvsagt om vi en dag får svar på et helt sentralt spørsmål: Gi dette fyrverkeriet av en trener tid og tillit til å forme et norsk landslag, så er det eksepsjonelt spennende hva han kunne fått til.

Uansett historie, uansett ditt eller datt, den kombinasjonen MÅ bare testes ut på et tidspunkt.

Men selv om dette med norske briller var Solbakkens aften, tross tapet, er det Ole Gunnar Solskjær som har muligheten til å kapre et etterlengtet trofé. Og han fortsetter dermed med å gjøre sesongen langt bedre enn det lå an til før nevnte Fernandes kom til klubben i slutten av januar. I lange perioder av 2020 har mer og mer tydet på at prosjekt Solskjær finner formen han søker, og et trofé vil være en herlig prikk over i’en.

Men når det er sagt, er et åpent spørsmål om det er nok på tanken til å stå distansen i Europa League. Selv om laget vant den siste nøkkelkampen mot Leicester i ligaen, var det uten å sprudle og med marginene med seg. Og det skal bli interessant å se om Solskjær evner å mane frem tilstrekkelig med fysisk og mental kraft til å ta pokalen hjem.

Men muligheten er så til de grader der, selv om Ståle Solbakken sørget for at den dansk tue nesten veltet et av fotballens aller største lass...