FKH-spissen Ibrahima Wadji har to ukers ankefrist, etter Antidoping Norges konklusjon om 14 måneders utestengelse.

FKH-spissen Ibrahima Wadji har to ukers ankefrist, etter Antidoping Norges konklusjon om 14 måneders utestengelse. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Kommentar

Saken mot Haugesund-spissen: Bør ikke godta dopingstraffen

Hvis den norske offentligheten syntes det var skikkelig synd på Therese Johaug, er det grunn til også å sende en varm tanke til en Haugesund-spiss. Men dopingjusen er fortsatt ikke følelsesstyrt.

14 måneders utestengelse var innstillingen fra påtalenemnda i Antidoping Norge (ADN) i saken mot langrennsdronningen fra Dalsbygda.

Som kjent ble det, til tross for en kakofoni av norske rop om urettferdighet, til slutt fire måneder mer enn dette da Idrettens voldgiftsrett (CAS) sa sitt.

Interessant nok vurderer ADN igjen en sak til å berettige 14 måneder ute. Denne gangen er tallet den foreløpige konklusjonen i saken mot Ibrahima Wadji.

les også

Haugesunds Wadji utestengt for doping i 14 måneder

Inntil videre kjenner vi ikke den detaljerte begrunnelsen, og bør derfor være varsomme med bastante oppfatninger, selv om avgjørelsen virker streng ved første øyekast.

Men ved å se på forskjellene og ulikhetene mellom saken hele Norge snakket om, og en som er viet oppsiktsvekkende lite interesse, er det mulig å gi et innblikk i sider ved antidopingarbeidets kompliserte irrganger.

Hverken i Johaug- eller Wadji-saken mener ADN det er grunnlag for å påstå at utøveren bevisst ville tilføre kroppen noe som ikke skal være der.

les også

Doping-svar fra spansk fotball ryster

Like fullt dreier det seg om dopingsaker slik begrepet er definert, på tvers av nasjonaliteter og uavhengig av norsk sminketrang når det passer agendaen.

Men forskjellen er stor hva gjelder strafferammen, når skyldgraden tas med i betraktningen.

I stedet for fire år, reduseres rammen til maksimalt to, når sakene havner i de lavere kategoriene av skyldspekteret.

Det gjelder begge sakene, men én forskjell er imidlertid tydelig.

Therese Johaug fikk i seg det anabole steroidet clostebol.

les også

Wadjis positive dopingprøve: Svikten er elementær

Det er et stoff av den tyngste typen (et såkalt «ikke-særskilt stoff»), som er forbudt i idrettens verden uansett. Å teste positivt innebærer en minstestraff på 12 måneder, forutsatt at utøveren er noe å bebreide.

Ibrahima Wadjis prøve hadde utslag på morfin, som er forbudt i konkurranse. Forklaringen hans, som er blitt trodd, er at han fikk piller mot magesmerter, som kona hadde tatt med fra Senegal, som viste seg å inneholde opiatet.

Morfin faller inn under en kategori som kalles «særskilte stoffer». Her er det friere spillerom i valget av sanksjonslengde, da det ikke er noe «gulv» på ett år.

Det er åpenbart ingen enkel oppgave å finne en passende straff. I Johaug-saken ble det brukt mye tid på tidligere avgjørelser med et ganske annet faktum enn langrennsløperens sak.

les også

Mistenker over 100 «sterke» russiske dopingsaker

Og det renner heller ikke akkurat over av presedens hva gjelder kombinasjonen morfin og fotball.

I norsk sammenheng foreligger det en sak fra 2015. Den handlet om en Bryne-spiller som testet positivt på ritalin, som angivelig var tatt mot eksamensnerver, og den gangen endte straffen på 12 måneder.

Men overføringsverdien er diskutabel, og det er et åpent spørsmål hvor relevant sammenligningsgrunnlag det har lyktes å finne i CAS-avgjørelser.

Nå er spørsmålet hvordan Wadji-saken forløper videre.

Therese Johaug var sist sesong tilbake som verdens beste langrennsløper, etter at den 18 måneder lange dopingdommen var ferdigsonet. Foto: Tommy Pedersen/TT / TT NYHETSBYRÅN

I utgangspunktet skiller denne seg fra Johaugs ved at det er lagt opp til en forenklet behandling, der 14 måneder fra ADN kan bli stående som fasit.

Det forutsetter imidlertid at straffen godtas av Wadji.

I motsatt fall vil vi få en behandling i NIFs domsutvalg, som Johaug hadde, med påfølgende ankemuligheter.

Hva bør så Wadji og hans rådgivere nå gjøre?

Selv om det i teorien kan bli enda verre, virker 14 måneder i denne saken, gitt de formildende omstendighetene som foreligger, såpass mye at det fremstår klokt å ta saken videre.

I beste fall, sett med spillerens øyne, blir straffen betydelig lavere. Og den muligheten er det kanskje verdt å forfølge?

Det disse to sakene uansett underbygger, er hvor strengt utøvernes eget ansvar står i dopingretten.

Du kan ikke skylde på noen andre om du inntar noe fyfy, og sånn må grunnprinsippet faktisk være.

Så kan vi gjerne fortsette diskusjonen om regler, utmåling og proporsjonalitet – for eksempel dersom Wadji ønsker saken sin prøvet i full bredde.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder