Finale fordi de fortjener det

Jeg har aldri vært i stand til å sympatisere med tyske fotballag. Men jeg har ofte respektert dem, til og med beundret dem i det skjulte. Nå har det skjedd igjen.

ARTIKKELEN ER OVER 17 ÅR GAMMEL

1-0, 1-0, 1-0 i åttendedelsfinalen, kvartfinalen og semifinalen er beskrivende for et lag som var avskrevet etter 1-5 hjemme mot England i kvalifiseringen, som reiste til Korea med færre forventninger enn noe tysk landslag siden krigen, men som har vokst sammen til en enhet som lever opp til alle tyske tradisjoner.

Det ligner litt på en revidert utgave av gamle storlag - uten storslagen briljanse, uten jåleri og objektiv underholdningsverdi. Riktignok uten den overlegne arrogansen og elegansen som preget finalelagene fra 1974 til 1990 også. Men med de nedarvede elementene i bunnen: * En god målmann (Maier, Schumacher, Kahn). * En god playmaker (Overath, Matthäus, Ballack). * En effektiv spiss (Müller, Rummenigge, Klinsmann, Klose).

I går var toppscorer Klose like usynlig som toppscorere er når de ikke er på rett sted til rett tid. På den annen side spilte Carsten Ramelow omtrent slik tyske liberoer alltid har gjort: som en offensiv drivkraft når oppfinnsomheten tar slutt. Det gjør den ofte for Tyskland. Man vet hva som kommer. Likefullt er det vanskelig å stanse.

Slik utfordret Tyskland et Sør-Korea som allerede så ut til å sole seg litt i egen fortreffelighet. Entusiasmen var erstattet av tilfredshet, slik det er naturlig når barrierer er brutt på rekke og rad og nasjonen er endevendt i begeistring.

Det var tilfeldig at Sør-Korea gikk til semifinalen. Ikke helt ufortjent, men tilfeldig. Det var ingenting tilfeldig ved at Tyskland gikk til finalen.

Jeg er usikker på hvilken påvirkning Rudi Völler har hatt på dette laget. Han framstår hverken som noen stor taktiker eller sterk og samlende leder. Men rundt ham har det vokst fram et tysk landslaget som virker mer homogent enn på lenge, som har kvittet seg med gamle spøkelser, men som både kan og praktiserer sin nasjons fotballhistorie.

Jeg ble forelsket i Nederland i 1974, da den lekne totalfotballen erobret verden, da Johann Cruyff var verdens beste fotballspiller, da Vest-Tyskland så utfortjent slo Nederland 2-1 i VM-finalen på Olympiastadion i München. Den forelskelsen hefter ved mitt forhold til Tyskland for alltid.

Det blir en evig ambvivalens der forakt og respekt går hånd i hånd. Nå er det 28 år siden 1974. Kanskje er det derfor jeg for første gang er i stand til å si at dersom Tyskland vinner VM, vil det være fordi de fortjener det. Jeg gjør det med vond smak i munnen, men helt uten kvalme.

Fotballstreiken her hjemme fremstår i etterkant som en utidig guttestrek fra en fagforening og en fagforeningsleder med betydelig markeringsbehov.

Jeg hører Morgan Andersen skryter av en seier, men jeg ser ingen resultater som bekrefter hans oppfatning. At det blir nedsatt et utvalg som skal se på spillernes forsikringsordninger, er bra, men det var neppe nødvendig å streike for.

Jeg håper spillerne og deres organisasjon modnes av opplevelsen, samtidig som klubbene i større grad innser hva profesjonaliseringen innebærer. Slik kan de sammen styrke norsk fotball i stedet for å svekke den.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder