Kommentar

Slaget om fotballen: Oppgjøret nærmer seg opprør

1 / 3

DOHA (VG) FIFAs forsøk på å true til taushet kan ende opp som et skikkelig selvmål. Har vi bare sett starten på et gryende europeiske opprør?

Publisert:
iconDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

En trussel om sportslige sanksjoner var i første omgang nok til å parkere planene om markeringer for likeverd gjennom kapteinsbind med budskapet «One love». 

Men kanskje undervurderte både FIFA og mange andre, meg selv inkludert, at det finnes krefter i fotballen som til slutt virkelig står opp for noe?

Det som skjedde onsdag var i alle fall at enkelte begynte å bevege seg fra ord til handling. Og da snakker vi ikke om hvem som helst.

Tyskland fikk en stygg sportslig start på VM med tap mot Japan, men på et annet plan står «Die Mannschaft» igjen som vinnere. Det er nemlig stor forskjell på hvor defensive England og andre opptrådte etter armbånd-nekten, og markeringen fra tyskerne før kampslutt.

Gjennom et lagbilde der alle spillerne holder seg for munnen, et øyeblikk som kringkastes verden over, sørget Tyskland for å forsterke omdømmesmellen til FIFA betraktelig.

Å fremstå som en organisasjon som struper et kjærlighetsbudskap og håner verdien av ytringsfrihet, ser jo ikke pent ut for FIFA.

Kontrasten til imaget de ønsker å skape for seg selv, kunne knapt vært større.

Trolig hadde pr-smellen vært mye mindre, både for FIFA og den lokale arrangøren, dersom man hadde akseptert retten til å ytre seg og markere med noe så uskyldig som et kapteinsbind.

I stedet vokser saken dag for dag. Det ene europeiske landet etter det andre virker å vurdere hva det er mulig å foreta seg.

Også politikere har engasjert seg på måter som setter Infantino i forlegenghet. Både Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning Schmidt, den tyske innenriksministeren Nancy Faeser og den belgiske utenriksministeren Hadja Lahbib er de siste dagene blitt avbildet med Infantino, iført effekter hvis budskap ikke lar seg misforstå.

Fra fotballens side er temaet åpenbart brennhett. De to siste dagene har jeg spurt tre landslagssjefer om hvor de står i saken..

Danske Kasper Hjulmand fremstod litt rådvill da han ble spurt om hvor vi ender opp, dersom ingen står opp mot FIFA av frykt for sanksjoner. Men han virket genuin i utlegningen om at noe faktisk må skje. Ikke lenge etter kalte det danske fotballforbundet inn til et pressemøte, med et tydelig budskap om at Gianni Infantino IKKE har deres støtte til å bli gjenvalgt. Det er samme linje Norge ligger på, mens Tyskland trolig kommer til å stemme blankt. Det var interessant å se danskene legge frem en tidslinje over hvordan presset om å droppe armbåndene tiltok fra FIFA.

Med den svært tydelig tyske aksjonen, er spørsmålet nå hvor mange andre som følger opp. Mange har uttrykt skuffelse over FIFAs linje, men det er stor forskjell på det og å faktisk gjøre noe synlig og tydelig.

Samtidig er det ingen samlet europeisk fotballfront. Da jeg spurte Portugals trener Fernando Santos om kapteinsbind-temaet, fremstod ikke svaret så konsistent, akkurat. Han fremstilte det hele som et byråkratisk tema som ikke angikk ham eller spillerne, samtidig som han hevdet å være en ivrig forkjemper for menneskerettigheter. Spanias landslagssjef Luis Enrique feide vekk temaet på pressekonferansen etter 7–0 mot Costa Rica, og understreket at han bare var interessert i fotballspørsmål.

Det som kan bli ekstra interessant fremover, er hva som skjer etter hvert som gruppespillet nærmer seg slutten. Vil lag som i praksis er ute, og ikke lenger kan bli så skremt av et gult kort, faktisk våge å trosse FIFA direkte?

Det store bildet her handler om så mye mer enn et armbånd, og det på flere plan.

For det første dreier det om aksept for at universelle rettigheter er noe annet enn å politisere fotballen, som FIFA forsøker å fremstille det som.

For det andre er det en verdikamp under oppseiling rundt ledelsen av internasjonal fotball.

Her har Miljøpartiet de Grønne og enkelte i sosiale medier begynt å nevne Lise Klaveness som en kandidat til å bli den neste FIFA-presidenten. Den muligheten fremstår dessverre urealistisk slik maktforholdene er for øyeblikket.

Med «ett land, ett stemme-systemet» kommer ikke Europa så langt, og inntil videre har Infantino støtte fra nær sagt hele økosystemet.

Neste gjenvalg er i praksis allerede i boks, ettersom fristen har gått ut uten motkandidater.

Det er altså ingen grunn til å tro at en revolusjon er nær forestående. Selv om det ikke egentlig er noe nytt med splid mellom Europa og FIFA, er intensiteten i det vi nå er vitne til uansett interessant.

På kort sikt er en snøball sjanseløs i en ørken. Men når ting får kjølt seg ned kan det bli spennende hva som skjer om den begynner å rulle videre i tiltagende fart.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no