Rosenborg-styreleder Ivar Koteng hentet inn Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun da Per Joar Hansen måtte gå i 2014. Nå er denne trenerduoen blitt kastet.
Rosenborg-styreleder Ivar Koteng hentet inn Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun da Per Joar Hansen måtte gå i 2014. Nå er denne trenerduoen blitt kastet. Foto: Alley, Ned / NTB scanpix

Sparkingen av RBK-treneren: Timingen er håpløs

FOTBALL

Det er ikke nødvendigvis galt at Rosenborg og Kåre Ingebrigtsen skiller lag. Men det fremstår uforståelig at det skjer akkurat nå.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 19.07.18 23:42

Å være fotballtrener er på mange måter et utakknemlig yrke. Mye av æren går til spillerne når alt er fint og flott, mens løsningen veldig fort er å kvitte seg med sjefen så fort det kladder.

Enda vanskeligere må det være å miste jobben når man faktisk har hentet hjem det aller meste det er mulig å vinne innaskjærs.

Kåre Ingebrigtsens troféfangst, fem av de seks siste mulige i serie og cup, er udiskutabelt laudabel. Det er også ståkarakter over europainnsatsen så sent som i fjor, mens drømmen om å ta enda et steg videre fortsatt lever denne sesongen, uavhengig av hvordan den første hinderpasseringen skjedde.

Legger vi til at avstanden frem til serieleder Brann snart er spist opp, er det god grunn til at Ivar Koteng og hans styre må besvare en rekke spørsmål om hvorfor de kvitter seg med treneren.

Imidlertid er det en for enkel analyse å bare slakte styret her, for denne saken er ikke svart-hvit.

Ja, Kåre Ingebrigtsen har skaffet gull og glitter til Trondheim.

Men er det nok?
Er utviklingen av Rosenborg tilstrekkelig, gitt ressursene han faktisk råder over?

Sier det på et eller annet punkt noe også om treneren når det hakker så mye som det tross alt har gjort i år?

Som legenden Nils Arne Eggen så riktig poengterer, så er det mye fotballkompetanse i styret, med navn som Bratseth, Heggem og Winsnes, og det er til å forstå at det øverste organet i en så ambisiøs klubb ikke er superfornøyd med det de har fått se.

Det er også mulig å skjønne at de stiller seg spørsmålet ved om rett mann sitter ved roret. Det har nemlig ikke sprutet av de svart-hvite på den måten det burde, med så mange gode fotballspilllere i stallen.

Det burde ikke vært mulig at Brann fikk et så stort forsprang som de hadde, og vi må kunne kreve mer struktur og samhandling av lokomotivet i norsk fotball enn det denne sesongen har gitt oss.

Det er selvsagt ikke bare Kåre Ingebrigtsens skyld, men én av tingene han måles etter er tross alt i hvilken grad han klarer å gjøre laget bedre.

Her har han litt å svare for.

Og det er et krevende spørsmål å avgjøre hva som bør være «godt nok» for RBK.

Holder det å være klart best i Norge?

Hvor langt i Europa bør det kreves at man når?

Gir det i det hele tatt noen mening å sammenligne med gamle Champions League-bragder, all den tid rammene for David og Goliat i internasjonal fotball bare blir mer og mer ulike?

Her er det mulig å innta ulike, og høyst legitime, standpunkter.

Men det som uansett forblir uforståelig, er at det som skjedde fant sted akkurat nå.

Kåre Ingebrigtsen hadde som et minimum fortjent å få bruke 2018 til å prøve å ta igjen Brann, til å søke ny lykke i Europa, til å finne tilbake til den offensive rytmen. Det tilsier en ren resultatanalyse, både innenlands og utenlands.

Nå har i stedet styret valgt å gamble.

For har man en god nok erstatningsplan?

Det virker ikke slik.

Derfor fremstår sparkingen av Kåre Ingebrigsten forhastet, lettere desperat og definitivt dårlig timet.

Kanskje hadde det kommet en tid, om ikke altfor lenge, for Rosenborg til å tenke nytt.

Men den tiden burde ikke vært nå.