MARKERTE: Tomålsscorer og kaptein, Stefan Johansen, mot Kypros på Ullevaal torsdag kveld.
MARKERTE: Tomålsscorer og kaptein, Stefan Johansen, mot Kypros på Ullevaal torsdag kveld. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Kapteinsrollen skaper debatten

FOTBALL

ULLEVAAL STADION (VG) Hvordan spillerne feirer scoringer, er mindre viktig. Det er mer interessant hvordan kapteinsrollen får en annen type oppmerksomhet når den som er valgt ut ikke nødvendigvis er bankers på laget.

kommentar
  • Knut Espen Svegaarden (kommentar)
Publisert:

For selv Stefan Johansen følte seg ikke trygg på startplass da han ankom landslagssamlingen denne uken. Han er landslagskaptein, en meget god en, sett fra både ledelsen- og spillernes ståsted.

Tilfellet Skjelbred

Men med den konkurransen som er på Norges midtbane i dag, var det ikke gitt at kapteinen skulle starte. Ikke nødvendigvis fordi Johansen har startet på benken i alle Fulhams ligakamper denne høsten – mer fordi andre har vært minst like gode som han i landskampene i 2018.

Stefan Johansen er, i utgangspunktet, sentral midtbanespiller. I de fem kampene Sander Berge og Markus Henriksen har okkupert de to posisjonene i Lars Lagerbäcks lag, har Norge vunnet alle kampene. Så der var det stengt. Mohamed Elyounoussi SKAL ha den ene kantrollen.

Da sto det én plass igjen. Og den var det kamp om. Kanskje avgjorde valget av Johansen som kaptein? Poenget er at det lettere blir et tema når en kaptein vrakes, eller kan vrakes, når det er hans plass som er i fare.

Noe av det samme skjedde med Per Ciljan Skjelbred under Per-Mathias Høgmos ledelse. Skjelbred spilte, stort sett, ute av posisjon og ble ikke prioritert sentralt, ble dyttet ut på en kant der han ikke fungerte optimalt, og ble stort sett byttet ut i kampene. Da dukket kapteins-spørsmålet opp. Igjen. Og Per Ciljan Skjelbred ga etter hvert bindet videre til Stefan Johansen – før Skjelbred selv til slutt sa nei til videre landslagsspill.

Enten vi vil eller ei: Det blir mer oppmerksomhet rundt en kaptein som ikke er blant de fem første landslagssjefen nødvendigvis setter på arket sitt. Vi har mange eksempler på det, i norsk landslagshistorie.

Tilfellet Bratseth

Norge har aldri hatt en så suveren kaptein som det Rune Bratseth var under Drillos ledelse (1990–1994). Han var blant de beste forsvarsspillerne i Europa, en klar leder, en som var sikker på Drillos lag – en naturlig kaptein, en ingen stilte et spørsmål rundt posisjonen til.

Frode Grodås ledet Norge i VM 1998, men spilte lite på klubblagene sine. Henning Berg var en god kaptein, men skader og formsvikt førte han ut av klubblaget. Og dermed kom usikkerheten. Brede Hangeland er den siste suverene kapteinen Norge har hatt. Ja, personligheten og lederegenskapene spilte inn, men i første rekke er det fordi han var fast på klubblaget og ingen stilte noen gang spørsmål rundt plassen hans på landslaget.

Nå er ikke kapteinsrollen så viktig i norsk fotball som den er i mange andre land, Tyskland som et eksempel. Men det blir mer oppmerksomhet rundt kapteinen, enten vil eller ei. Det er Norges leder, på og utenfor banen.

Stefan Johansen tok utfordringen ved at noen stilte spørsmålet ved hans plass på laget, ved å spille en veldig god kamp og score to mål.

Et bedre svar på tiltale kan ikke en kaptein gi. Det sa også landslagssjef Lars Lagerbäck på pressekonferansen fredag.

Men fortsetter benk-tilværelsen for Johansen i Fulham utover høsten, samt at konkurrenter som Iver Fossum fortsetter å spille fast i Bundesliga, så vil diskusjonen fortsette.

Uansett hva kapteinen mener om det.

Her kan du lese mer om