TRONDHEIM (VG) Rundt 30 meter fra målet har Ole Sæter lagt ned 10 fotballer. Nå skal han skyte 100 langskudd på keeper og lagkamerat Magnus Lenes – og Sæter er helt overbevist om at minst 50 kommer til å gå i mål.

Historien fra Ranheim-treningen en gang i 2020 er både fotballspilleren og personen Ole Sæter oppsummert: Impulsiv. Voldsomt offensiv på egne vegne. En smule dumdristig.

Dette er etter øktens slutt, og de færreste fysiske trenere i fotballen vil anbefale å dundre løs på 100 avslutninger. Iallfall ikke for en så lyske- og ankelplaget type som Ole Sæter.

Det er en grunn til at apparatet i Rosenborg har satt klare begrensninger på skuddtreningen hans i år.

– Konsekvenser har jeg aldri tenkt på, sier han og lanserer trolig fasiten på seg selv.

Det var akkurat slik han presenterte seg i Eliteserien. I sin aller første ligakamp fra start, for Rosenborg borte mot Vålerenga, fikk Ole Sæter ballen på drøyt 30 meter etter bare syv minutters spill.

Halvannet minutt i forveien, nærmere målet og i en mer naturlig scoringsposisjon, hadde han allerede testet høyrefoten. Nå klasket han til med venstre fra betydelig lengre hold og med pasningsalternativer både til høyre og venstre.

– Idiot og alt i ett og samme. Ingen andre skyter derfra. Men jeg så ingen andre rundt meg, og jeg føler ikke at det er så langt, beskriver Ole Sæter.

Den gangen på Ranheim-trening rakk han aldri å fullføre de 100 planlagte skuddene mot Magnus Lenes. Sæter fikk både vondt i låret og ble stoppet av en i trenerteamet før de kom så langt.

Og antall scoringer?

Null. På anslagsvis 50 forsøk. Det er jo en grunn til at det sjelden skytes fra 35 meter i fotball.

Men du har hendelser som på Intility Arena i mai, og du har spilleren som – selvfølgelig – topper statistikken på flest skudd per kamp i Eliteserien i år og som aldri har mistet troen på seg selv.

Sekundet etter det smeller i hovedstaden ligger Vålerenga-keeper Kjetil Haug forfjamset på kunstgresset og lurer på hva som ikke traff ham. Det rappe tilslaget med Sæter-signatur:

Ferden hans til Lerkendal fra vest og øst i Trondheim, inkludert en U-sving innom Kristiansund, er velkjent: Junior i 6. divisjonsklubben Trond, der han også får A-lagsdebuten. Fortsettelse i Sverresborg i 3. divisjon, spill for Kristiansunds andrelag på samme nivå og retur til hjembyen og Nardo i 2. divisjon.

Hele tiden som den halvskabbete bikkja som bjeffer i den trønderske fotballbakgården. Døren inn til varmen åpnes da eliteseriesjarmøren Ranheim rykker ned. Trøndelags versjon av Athletic fra Bilbao har prinsipp om å ha lokale spillere og huker tak i Sæter.

Han sier ja til Ranheims laveste «tariff», trolig verdt noen tusenlapper i måneden og kommer som tredjevalg på spissplass.

I løpet av høsten endrer alt seg. Laget spiller for retur til Eliteserien, og Sæter markerer seg. På flere måter:

Det blir ikke nytt opprykk på Ranheim. Men Sæter oppgraderer. Den sensasjonelle Rosenborg-overgangen går i orden. Han svever høyt utenfor banen og i avisoverskriftene.

Bare for å krasjlande i flyplassklubben Ull/Kisa. Låneoppholdet på høsten i fjor handler kun om skader. For første gang i livet må han si nei til å spille fotball. Ellers vil han fått kroppen smadret. Kanskje for godt.

Prisen er det trolig Ull/Kisa som betaler. De rykker ned med sin stjernesignering på tribunen. Han føler seg som en idiot der han sitter, men får reise hjem til Rosenborg og starte oppkjøringen skadefri.

Og da skriver vi 2022.

Ole Sæter lever i en drøm, en temmelig vill en, og det skulle vært håpløst romantisk å se for seg at en trønder godt opp i 20-årene, hentet fra divisjonsnivåene under, skulle være fast Rosenborg-spiss, fansens favoritt og nest-toppscorer i Eliteserien.

Vi går ti år tilbake igjen.

– Tja, svarer Martin Sørensen på spørsmål om Ole Sæter var god i midten av tenårene.

Overfor Nidaros har Sæter karakterisert Sørensen, i dag er trenerutvikler i fotballkretsen i Trøndelag, som den mest betydningsfulle for hans uforutsigbare karriere. Mye fordi Sørensen lærte Sæter at han aldri skulle gi seg med fotballsatsingen før han ble 25 år.

– Ole var ivrig, først og fremst. Han var ikke i elleveren før halvveis ut i juniorårene. Vi hadde 50 spillere, flere gode kull og var blant de tre-fire beste juniorlagene. Men Ole ville spille på alle lag. Han var stopper for andrelaget, midtbane på tredjelaget og en av to-tre stykker som hadde uttalte ambisjoner. De fikk litt mer oppfølging, forteller Sørensen.

– Det var nok flere som hadde større potensial, men ingen som orket å holde på så lenge. Han gadd. Han avsto fra ting som han synes var kjedelig. Kompisene dro på byen, Ole dro på banen. Han har to styrker: Nese for mål, og han orker å stå i motgang, konkluderer den tidligere Trond-treneren, som blant annet hadde Ole Sæters lag i Dana Cup:

I denne perioden var det ikke bare på by’n at Ole Sæter droppet å følge etter kompisene. Han ble heller ikke med dem til skolen hver dag.

– Det var utfordrende. Det verste var fraværet mitt. Var nesten ikke på skolen, brukte heller tid på fotballbanen. Jeg hadde godt opp i 100-200-300 timer fravær, anslår Ole Sæter tilbake i nåtiden.

– Du la mye i potten hvis du skulket skolen for å skyte på mål?

– Jeg sto på banen alene og ofret alt jeg hadde. Jeg følte at jeg ikke var god nok på skolen og ikke god nok i fotball. Jeg har aldri likt å være middels i noe, og da ville jeg heller være elendig på skolen og ekstremt god i fotball. Det er overhodet ingen anbefaling. Men i situasjonen min var det sånn at hvis jeg skulle få det bedre med meg selv, var fotballen eneste utvei.

– Fullførte du videregående?

– For å være helt ærlig: Det er jeg usikker på. Isåfall er det med en svak 2’er. Det er overhodet ikke sikkert. Det har jeg ikke kontroll på selv.

– Det hadde blitt fotball eller Nav på deg?

– Ja, det tror jeg. Det har vært tema med mamma mange ganger, og ikke altfor mange år siden. Det har stått mye på spill, men jeg har også tenkt at jeg skal ha det artig.

– Ole Sæter er «all-in», alt er artig, alt er en konkurranse, alt er himmel eller helvete. I Ranheim var det noen episoder der jeg jaget ham i garderoben. Han var enten knallgod eller fullstendig av, forteller tidligere lagkamerat Michael Karlsen fra Ranheim.

Hans beskrivelse viser seg svært treffsikker da VG besøker Rosenborg-treningen før søndagens Lillestrøm-kamp. På første spillsekvens greier Sæter knapt å ta imot et fremspill. På neste flyr han gjennom luften, strekker ut venstrefoten og svevende vipper han ballen over keeper og i mål.

– Han er avhengig av flyt og er preget av mange gamle trenere, som så det negative med Ole Sæter. Jeg mener man må begynne å sette pris på det Ole Sæter kan. Han trenger veiledning og råd, og det har han ikke hatt hele veien, påpeker Karlsen.

– Det er så mange opp gjennom som har sagt det aldri kommer til å gå, at det aldri blir noe av fotballkarrieren min. Så står man her og har motbevist, funderer Ole Sæter.

Men han innrømmer også at for ham ville det aldri funket å gå til Rosenborg som 16-åring.

– Selv om jeg hadde vært god nok, hadde jeg ikke taklet det, jeg hadde ikke hatt «hode» til det. Jeg hadde ikke kommet meg opp i toppfotballen uten min reise, uten å ta stegene mine. Det har vært avgjørende at ting har gått så sakte. Slik at jeg kan venne meg til ett nivå og så ta det neste, mener han.

Sæter tror riktignok han med tiden hadde nådd eliteserienivå i Kristiansund. Det ble med ett år som rekruttspiller i klubben som ellers har fått mye ut av lite gjennom seks sesonger.

– Han var ikke god nok for Eliteserien og for god for 4. divisjon, husker assistenttrener Magne Hoseth i KBK.

– Burde dere sett potensialet hans?

– Det er alltid vanskelig å si noe om det. Han tok det riktige valget ved å gå den veien han gjorde. Det er ikke sikkert han hadde hatt samme utvikling hos oss. Vi så jo at det var noe der, men han var hakket for langt unna til å få nok sjanser på A-laget, sier Kristiansund-treneren.

Søndag spiller Rosenborg mot Lillestrøm på Lerkendal. I det motsatte oppgjøret i vår ble Sæter byttet ut allerede før det var halvspilt. Trener Kjetil Rekdal opplevde ham som «helt borte» og røsket ham av banen i et omdiskutert dobbeltbytte fire minutter før pause i 1–3-tapet på Åråsen.

Ikke helt ukjent for Sæters gamle juniortrener i Trond IL.

– Jeg har aldri byttet ut en spiller oftere før pause. Fordi han var så sint. Men så kunne jeg bytte ham innpå igjen uti 2. omgang, og da scoret han gjerne fire mål, mimrer Martin Sørensen.

Fighteren Ole Sæter pleier å slå tilbake:

Eliteserien

			S	V	U	T	M	P
	1		Bodø/Glimt	0	0	0	0	0 – 00	0
	1		Brann	0	0	0	0	0 – 00	0
	1		FK Haugesund	0	0	0	0	0 – 00	0
	1		HamKam	0	0	0	0	0 – 00	0
	1		Lillestrøm	0	0	0	0	0 – 00	0

VIS MER

• Champions League-kvalifisering