Kamal Sowah eies av Leicester, men spiller i Belgia. Foto: Kristof Vadino

Kommentar

De kyniske kontrollfreakene

Mens unge spillere drømmer om det store gjennombruddet i Premier League, ligger det iskald kalkulasjon bak utlånskarusellen.

En epostutveksling i det engelske fotballforbundet (FA), som fremgår av Football Leaks-materialet, gir et slående bilde av hvordan spillet om unge menneskers fremtid egentlig foregår.

Den dreier seg om registreringen av Kamal Sowah i Leicester.

Det er en spiller som har vokst opp i Right to Dream-systemet i Ghana, men nå er ute av det, og som den engelske Premier League-klubben signerte tidligere i år.

Det gjorde Leicester uten en eneste illusjon om at han kan være aktuell for å spille for dem i overskuelig fremtid, ettersom han åpenbart ikke oppfyller kravene til arbeidstillatelse.

les også

Interne dokumenter viser: Hegerberg skapte FIFA-kaos

«Spilleren vil følgelig bli lån ut til UH Leuven i Belgia så fort registreringen med Leicester City er fullført», skriver klubben til FA, etter å ha erkjent at han ikke vil få tillatelsen, som utstedes av innenriksdepartementet (Home Office).

Så går neste epost internt i fotballforbundet, med følgende lettere sarkastiske ordlyd, og en tydelig referanse til akademiet som fostret Sowah.

«Han har «rett til å drømme». Men noen drømmer blir ikke oppfylt».

Og akkurat slik er det - for Sowah og utallige spillere i hans situasjon.

les også

Fotballens mørke dopingskygge. Fungerer doping i fotball?

Pluss content

For å få arbeidstillatelse er det strenge krav til antallet landskamper du må ha spilt, og nåløyet er trangest for spillere fra svake fotballnasjoner.

Men Premier League-klubbene ønsker å ha kontroll over langt flere spillere enn dem som er etablert med flagget på brystet, og følgelig er det utviklet et nidig system, som danner et lappeteppe av utlån av spillere.

Det er trolig primært to hoveddrivkrefter til at klubbene bruker så mye tid, krefter og penger på å sikre seg en lang rekke spillere, der en betydelig andel aldri vil iføre seg klubbdrakten deres.

1). Noen vil modnes og etterhvert kunne nå målet - og da er det en kamp om å kontrollere de største talentene fra start.

2). Utlån kan bli business i seg selv. Om spillerne blir bedre i klubben der de er lånespillere, kan de på et tidspunkt selges til andre, slik at investeringen kan betale seg rent økonomisk.

les også

Nye Ronaldo-opplysninger: Slik ble svarene endret i voldtektssaken

Slik trekkes klubber i en lang rekke land, også Norge, inn i det gigantiske utlånsnettet.

I seg selv er dette ikke nødvendigvis klanderverdig, men det sier mye om kontrollbehovet, kynismen og det nærmest industrielle preget som talentutvikling har utviklet seg til.

Egentlig minner hele ordningen litt om en strandlek de aller fleste av oss var innom da vi var barn. Du vet, den hvor man tar opp en stor mengde sandkorn, og kaster dem opp i været, slik at det blir færre og færre igjen, mens man roper «Så mye hadde jeg, så mye var det igjen...»

Men når det handler om spillere og ikke sand, er den potensielle økonomiske verdien så ubeskrivelig stor.

Da kaster man gjerne opp så mange korn som mulig, i håp om at de få som blir igjen i hånden ender med å skape gull og glitter.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder