LEDERE: Jordan Henderson og Jürgen Klopp, kaptein og manager, slipper jubelen løs etter finaleseier. Foto: Bjørn Steinar Delebekk, VG

Kommentar

Så vakkert. Og så trist.

MADRID (VG) (Tottenham – Liverpool 0–2) Liverpool-spillerne nektet å forlate Wanda Metropolitano etter sin aller største triumf.

Ti over halv tolv ble John Lennons Imagine dratt i gang, og de to tingene Liverpool er mest stolt av ble forent: Musikkhistorien og fotballen.

Alle som spilte finalen vant Champions League for første gang, de fleste tapte finalen i fjor, og da feires det som om det er den største kvelden i livet deres. Det er sikkert ikke langt unna heller. Det var ekstase og tårer i vakkert samrøre. Først rundt midnatt gikk de i garderoben.

les også

Klopp brøt finaleforbannelsen: Liverpool vant Champions League for første gang på 14 år

Tottenhams spillere sto respektfullt igjen da Liverpool ble feiret. Da pokalen ble hevet gikk Mauricio Pochettino i garderoben med en kort applaus over hodet. Han kan være stolt av sitt lag.

Det kan også Jürgen Klopp, som endelig fikk sin seier. Kvart over elleve samles lag og tribune gjennom en stemningsfull «You’ll Never Walk Alone» på Wanda Metropolitano. Og etterpå tar det fullstendig av i Liverpool-svingen, og så kommer klubbhymnen en gang til, og da «We Are The Champions» settes igang ble hjernen bak alt, managermessiasen Jürgen Klopp, kastet i lufta av spillerne til enorm jubel.

I kveld er Liverpool best i verden, og i Europa er Liverpool tredje best gjennom tidene med sine seks triumfer i den største europacupen.

TIL VÆRS: Jürgen Klopp ble kastet mot himmelen etter seieren i Madrid. Foto: Bjørn Steinar Delebekk, VG

Jan P. Syse var statsminister i Norge sist Liverpool ble seriemester. Det er 29 år siden, og uutholdelig å bli minnet på for klubbens supportere. Liverpool vant sitt 18. ligagull i 1990, Manchester United sto med syv.

Så kom Alex Ferguson og nedkjempet den store rivalen. United er forbi med sine 20, og fansen synger om det uke etter uke, men Liverpool-gjengen vil nok vite å minne om at de er dobbelt så gode i Europa: 6-3.

Men det ble aldri den festfinalen de fleste så for seg, til og med på tribunen var det lenge avventende, etter en herlig fest i Madrids gater og en elektrisk stemning i timene før kampstart, med den røde siden i en knapp ledelse.

les også

Eksperter ut mot Liverpools ledermål: – Håpløs avgjørelse

Veldig snart skulle den ledelsen bli veldig reell og veldig brutal.

Sadio Mané skjøt ballen opp i armen på Moussa Sissoko etter noenogtjue sekunder, og det ga sånn cirka den samme følelsen som da Frankrike fikk straffe under VM-finalen mot Kroatia i fjor sommer: Sikkert riktig etter reglene, men det føles så feil likevel.

Sissoko kan kritiseres for at armen holdes langt fra kroppen, men et regelverk som bedømmer at en slik forseelse er straffe, og som oftest mål, er for firkantet etter mine begreper. Det er en tullehands, som i VM-finalen, og straffe og mål er for nådeløst. Det må da være mulig å finne på noe annet, døm frispark, la tvilen komme det forsvarende lag til gode i slike situasjoner, finn på et eller annet.

På under ett år er de to største kampene i fotballen langt på vei avgjort på en trist måte, uten at det er Liverpools skyld.

Mohamed Salah gråt da han forlot banen skadet etter en halvtime i forrige sesong, han brukte ikke mange sekundene på å smile igjen. Før to minutter var spilt var handsen VAR-vurdert og Liverpools egyptiske konge hadde hamret ballen i mål.

Men om første omgang hadde åpnet med et smell, ble resten av kampen stort sett preget av kinaputter. Liverpool slet en periode med å få satt sammen to pasninger etter scoringen, Tottenham slet med å skape noe mot en motstander som presset høyt. Tottenham fikk aldri ro til å spille seg ut bakfra, altfor sjelden fikk de igang sine offensive skyts. Særlig Harry Kane var usynlig, mens det var litt verre å få tak på Son Heung-min.

RESPEKT: Liverpool-manager Jürgen Klopp og Tottenham-manager Mauricio Pochettino takker hverandre etter finalen i varme Madrid. Foto: Bjørn Steinar Delebekk, VG

Etter hvert var det lett å se hvorfor Liverpool bare har tapt én av 38 seriekamper. Dette er blitt et defensivt veldig stabilt lag, mye modnere enn i forrige sesong, da det var tut og kjør hele sesongen. Nå blir det færre scoringer, men bedre fotball og bedre kontroll.

I 2. omgang tok Tottenham tidlig initiativet, og den sterke varmen så ut til å prege flere Liverpool-spillere. Jürgen Klopp satte innpå viltre Divock Origi og anvendelige James Milner tidlig, og fikk litt bedre kontroll, bortsett fra på Son Heung-mins livate bein.

Og, hvis vi skal legge handsen til side, det er et voksent Liverpool-lag som endelig fikk sin Champions League-triumf igjen, etter to strake tap. Forsvarsfireren var strålende, selvsagt anført av kjempen Virgil van Dijk, trolig verdens beste forsvarsspiller akkurat nå. Tottenham skapte noe etter pause, men det ble ikke farlig nok og da Divock Origi feide inn 2–0, og ble en enda større Champions League-helt, var det over.

I MADRID: VGs Bjørn S. Delebekk og Trond Johannessen.

Det er ikke mulig å komme unna Jürgen Klopp denne gangen heller. Akkurat nå fremstår han som en av verdens største fotballstjerner. Som alltid går han rundt og omfavner spillerne sine, denne gangen med et større glis enn noen gang, hvis det er mulig.

Han har gjort dem til mestere, de har gjort ham til mester. De kan takke ham for det meste, han kan takke dem for veldig mye.

Og endelig blir han kvitt maset om alle sine tapte finaler.

Tyskeren har alltid hatt fiktive superhelter som sine forbilder: Robin Hood, James Bond, Rocky Balboa og Winnetou, en indianerhøvding skapt av den tyske forfatteren Karl May på 1800-tallet.

les også

Folkebørsen: Champions League-finalen

«Jeg har sikkert lest tusen bøker, fordi jeg elsker historiene», uttalte Klopp i podkasten til den skotske journalisten Graham Hunter.

Nå har han skapt en bestselger selv, nå er han en superhelt selv, en virkelig superhelt. Det er bare å begynne å skrive boken om Klopps eventyr, fra han kom inn døren på Anfield i oktober 2015 og sa at «hvis vi sitter her om fire år er jeg ganske sikker på at vi har vunnet et trofé».

Tre år og åtte måneder er gått.

Oppdrag utført.

PS! Innbytterne Xherdan Shaqiri og Daniel Sturridge var med på å vinne Champions League med henholsvis Bayern München (2013) og Chelsea (2012), dog uten å komme på banen i disse finalene heller.

Se mer statistikk for Champions League på VG Live.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder