TUNGT ANSVAR: Landslagssjef Per-Mathias Høgmo, her fra en pressekonferanse før VM-kvaliken mot Tyskland. Foto: Bjørn S. Delebekk VG

Kommentar

VGs landslagskommentator mener: Høgmo er bare en av mange som har slitt seg ut i jobben som landslagssjef

Jobben som landslagssjef i fotball er langt fra den enkleste,
selv ikke i lille, snille Norge. De fleste av dem har også kommet på kant med deler av media – og ikke minst kommet dårlig ut i standingen blant folk.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

LANDSLAGSSJEF: Tor Røste Fossen. Foto: Inge Gjellesvik NTB scanpix

Her er de åtte jeg har jobbet med i min tid som sportsjournalist/kommentator:

Tor Røste Fossen (1977-87) endte sine dager som landslagssjef ved å snakke om poengene som ikke var utdelt. Etter bom i så mange kvaliker at folk hadde mistet tellingen, skjønte Røste Fossen selv at budskapet hans var noe slitt. Så han begynte å telle poeng andre veien, ikke om de som allerede var tapt, men de Norge kunne vinne.

Røste Fossen var helt i sluttfasen av karrieren sin som landslagssjef, jeg var helt i startfasen på min karriere som journalist. Og der sto vi, vi i media, i en ring rundt Røste Fossen på Ullevaal stadion og hørte han snakke om poengene som ikke hadde gått tapt ennå.

Da skjønte vi at mannen hadde tapt. Like etter var han ferdig. Folk hadde gitt opp for lengst. Norge? Det var en hederlig seier en gang iblant, men sist i alle kvalifiseringene, tross et ganske godt spillermateriell på starten av 1980-tallet.Men Røste Fossen hadde vært landslagssjef i 10 år og var godt likt. Likevel ble han ikke en gang tildelt et kontor på Ullevaal stadion da han sluttet. Det svir fortsatt.

LANDSLAGSSJEF: Tord Grip. Foto: Tore Kristiansen VG

Tord Grip overtok (1987-88), men orket ikke amatørene i norsk fotball mer, etter å ha innført leasing biler til spillerne og klart det kunststykket det er å gå gjennom en periode med et fotball-lag uten å vinne eneneste kamp (11 kamper, seks uavgjorte, fem tap). Grip, den eneste utenlandske landslagssjefen i norsk fotball de siste 42 årene, gikk av omtrent før han kom, og det eneste folket husker er at svensken aldri vant.

LANDSLAGSSJEF: Ingvar Stadheim. Foto: Henrik Laurvik NTB scanpix

Ingvar Stadheim (1988-90) var landslagssjefen som tapte kampen mot media. Den kampen tapte han omtrent før han hadde tiltrådt, da spesielt VG var ytterst skeptisk til han de kalte «personalsjefen i Sogndal sparebank» allerede før ansettelsen. Det hjalp selvsagt ikke med en seiersprosent på 21 heller, men Stadheim har likevel en viktig plass i norsk fotball: Det var han som ledet det norske juniorlandslaget med spillerne født i 1969, som Henning Berg, Tore Pedersen, Roger Nilsen, Lars Bohinen og Stig Inge Bjørnebye, som i et tiår ble svært viktige for norsk fotball.

Egil Olsen (1990-1998) var vikartreneren som på sin særegne måte fikk spillerne til å tro at de kunne slå alle, uansett navn og meritter, bare de fulgte planen hans. Drillo var heldig med spillerne som kom opp (69-generasjonen), og han fikk den starten han trengte (6-1 mot Kamerun), og dermed fikk han låne spillernes øre. Drillo lærte oss nye ord, han snakket NED de gode motstanderne (ved bruk av statistikk, sunt vett og logikk) og han fikk Norge til to sluttspill av tre mulige.

LANDSLAGSSJEF: Egil Olsen, med VM-troppen i 1994. Foto: Knut Erik Knudsen VG

Det er klart når du må rope spillerne inn igjen, fordi du kanskje har gått litt langt, og si: «Ikke undervurder England, a gutta», da har du drevet psykologien langt ut mot cornerflagget.

En seiersprosent på 52 på 88 kamper er all-time-high for en norsk landslagssjef, og Drillo kunne nesten ikke gjøre noe galt (tross at mange var kritiske til fotballen han ville Norge skulle spiller, resultatene knuste den lille kritikken).

Fortsatt, den dag i dag, blir mange blanke i øynene når Drillo nevnes. Folk ser for seg suksess, sluttspill og rystede stormakter når de hører navnet hans nevnt. Statuen utenfor Ullevaal stadion er fortsatt ikke satt opp. Det er nesten pinlig, NFF.

LANDSLAGSSJEF: Nils Johan Semb. Foto: Tore Berntsen VG

Nils Johan Semb (1998-2004) hadde en nesten umulig jobb: Lede etter Drillo. Semb måtte ikke bare sloss mot Drillos fantastiske resultater, han fikk også de høye lønningene til stjernespillerne sine midt i fleisen. Det gikk av seg selv en stund, og 1999 var et fantastisk år for norsk fotball. Men Semb ble, etter den merkelig fascinerende Drillo, sett på som en kjedelig fyr som – etter hvert – ble en dårlig kopi av Drillo. Seiersprosenten hans er likevel god – 43. Men Norge trengte noe nytt. Avslutningen til Semb huskes godt: Det var da Espen Johnsen sto i mål med «brukket bein» og reservekeeper Frode Olsen sto for den eneste taklingen i kampen mot Spania – mot en tilskuer som hadde kommet seg inn på Ullevaal stadion.

LANDSLAGSSJEFER: Åge Hareide (til høyre) og Egil Olsen. Foto: Bjørn S. Delebekk VG

Åge Hareide (2004-09) satte i gang på sin energiske måte, et tap på de 22 første landskampene, sa han omtrent ikke trengte støtteapparat og var et friskt pust – lenge. Men Hareide i motgang er ikke like moro. Humøret skiftet, det samme gjorde systemet hans. Til slutt ble det vingling for litt for mange penger, og bare «nesten» til to sluttspill, og Hareide avsluttet med å et helt landslagsår (2008) uten å vinne. Konfliktene med media ble mange, og Hareide slet seg helt ut. Seiersprosenten hans er likevel god i totalen: 41.

Egil Olsen (2009-13) fikk Norge på vinnersporet igjen, og lenge så det ut som magien hans fortsatt virket. Men det var ikke helt den samme Drillo denne gangen. Ikke vant han de viktigste kampene heller, og etter hver t ble fotballen hans sett på som avlegs og gammeldags, og sjefene i NFF bestemte at Norge måtte ha noe nytt, og tross den nest høyeste seiersprosenten i norsk landslagsfotballs historie (51, kun slått av seg selv i den første perioden), ble Drillo nærmest jaget ut av kontorene på Ullevaal stadion. De er fortsatt ikke veldig gode venner, Drillo og NFF.

Per-Mathias Høgmo (2013-16 – foreløpig) har den laveste seiersprosenten til en norsk landslagssjef (29) siden Ingvar Stadheim. Det er 26 år siden Stadheim gikk av, og folk og media er fortsatt ikke trygg på om Høgmo er mannen som vil ta Norge opp igjen på fotballkartet.

I øyeblikket ligger Høgmos Norge i en skuff merket «lovende, men svært ujevne».

Les også

  1. VGs landslagskommentator mener: En landslagssjef i fotball må selvsagt ha krav om resultater i en kvalik

    SANDVIKA/HASLUM (VG) Det er én likhet mellom Per-Mathias Høgmos A-landslag og jentene Stefan Johansen trente på Haslum…
  2. NFF dropper Høgmos drømmeprosjekt

    NADDERUD (VG) Per-Mathias Høgmo (56) så for seg et landslagshjem på Ekeberg.
  3. Tidligere landslagsstjerne angriper Ole Selnæs

    SANDVIKA (VG) Tidligere Vålerenga-trener Vidar Davidsen (58) – med 46 A-landskamper – mener Ole Selnæs (22) manglet…
  4. NFF freder Høgmo: – Det er ikke formulert noe krav

    OSLO/SANDVIKA (VG) Per-Mathias Høgmo (56) er klar på at målsettingen er å ende blant de to beste i den kommende…
  5. Derfor drøyet overgangen: Henriksen ble Hull-spiller uten medisinsk test

    SANDVIKA (VG) Helt på tampen av overgangsvinduet realiserte Markus Henriksen (24) drømmen om Premier League – uten å ha…
  6. 90-tallsheltene om Selnæs-utspill: – Presset var mye større på oss

    St. Etienne-proff Ole Selnæs (22) tar et oppgjør med forventningene og kritikken landslaget får fra det norske folk.
  7. Høgmo ubekymret før Tyskland-møtet: – Det blir en helt annen kamp

    ULLEVAAL (VG) – Pinlig svakt, melde landslagskapteinen. Landslagssjef Per-Mathias Høgmo valgte å pakke inn ordene da han…
  8. VGs landslagskommentator mener: Denne kampen var totalt poengløs

    ULLEVAAL STADION (VG) (Norge–Hviterussland 0–1) Til publikum: På vegne av norsk fotball beklager jeg det dere måtte lide…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder