NY SJANSE: Lillestrøm, her ved Mimmi Löfwenius og Ingrid Moe Wold (til høyre) gjorde en tapper innsats i Champions League i fjor. Etter 0-2-tap hjemme i 8-delsfinalen mot Frankfurt, kom de tilbake og vant med samme sifre borte - men tapte på straffer. Her fra hjemmekampen. Nå får de muligheten igjen, mot PSG. Foto: NTB SCANPIX
NY SJANSE: Lillestrøm, her ved Mimmi Löfwenius og Ingrid Moe Wold (til høyre) gjorde en tapper innsats i Champions League i fjor. Etter 0-2-tap hjemme i 8-delsfinalen mot Frankfurt, kom de tilbake og vant med samme sifre borte - men tapte på straffer. Her fra hjemmekampen. Nå får de muligheten igjen, mot PSG. Foto: NTB SCANPIX

Glem landslaget. Det er HER det er krise.

FOTBALL

2016 var året da OL røk og landslagstreneren måtte gå, men norsk damefotball har mye større problemer enn som så.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 05.10.16 20:22

Medalje bør være et udiskutabelt mål i EM neste sommer. Selv om det er blitt tøffere å hevde seg i de største mesterskapene, har Norge to semifinaletap og to finaletap i de fire EM'ene i dette århundret. Landslaget klarer seg nok fortsatt.

Det gjør ikke klubbene.

Denne uken er det europacupstart (16-delsfinale). Avaldsnes skal opp mot Ada Hegerberg og regjerende mester Lyon, LSK møter Paris Saint-Germain. LSK viste mot Frankfurt i fjor at de ikke er så langt unna de aller beste, og har absolutt muligheten til å gå videre. Avaldsnes skal være sjanseløse.

Brevet til presidenten: Betydelig kvinnediskriminering

Men begge disse klubbene er drevet frem av private penger man ikke vet hvor lenge er der. Uten Per Berg i LSK og Arne Utvik i Avaldsnes hadde ikke Norge hatt to klubber på et, tross alt, respektabelt nivå, da hadde det vært HELT krise. Det er stor avstand fra LSK til Avaldsnes og enda større avstand fra Avaldsnes ned til de øvrige norske lagene. Det er dette som virkelig bør bekymre, for det er skummelt at Berg/Utvik ikke er like ivrige med bidragene lenger, noe som er til å forstå.

Historisk sett er det ingen som bør frykte norsk motstand i europacupen, arrangert første gang under navnet UEFA Women's Cup i 2001/02. Fra 2009 ble den hetende Champions League og da fikk de åtte høyest rangerte nasjonene to lag med. Det har Norge bare hatt i to sesonger, og den eneste grunnen til at det skjer for tredje gang denne høsten, er at det nå er 12 nasjoner som får med to klubber.

Norge er rangert på 12. plass.

Basert på fem siste sesongene er norsk damefotball bak Skottland, bak Tsjekkia, bak Østerrike, bak Italia, bak Danmark, bak Spania, bak Russland. Tyskland topper suverent, foran Frankrike, Sverige og England.

Stabæk er den høyest rangerte norske klubben, på 30. plass, og selv om det har vært tøffe trekninger de siste sesongene er det rett og slett ikke mulig å komme bort fra at de norske damene er blitt hengende langt etter.

Les også: Har spillerne for stor makt?

For et par uker siden skrev jeg at «NFF må gjøre mer for disse jentene». Bakgrunnen var at det ble lovet en hardere satsing etter Canada-VM i fjor sommer. Den er foreløpig uteblitt.

Lillestrøm-trener Monica Knudsen fulgte opp med uvanlig sterke ord. «Vi var en A-nasjon. Nå har vi akseptert at vi er en B-nasjon. Uten grep, så er vi nesten snart en C-nasjon», smalt hun i VG, og mente at «det er vanskelig å akseptere at det ikke er vilje til å satse når man har penger» – i retning NFF.

Det lå nok mye desperasjon bak det utbruddet, sikkert mye fortvilelse over at det er vanskelig å få det til å gå rundt, at det ikke er nok penger til å hjelpe spillerne til å få en akseptabel treningshverdag ved siden av studier og jobb. Og da skal vi altså huske på at de har det ganske bra i LSK, ikke minst med et støtteapparat de fleste norske klubbene ikke er i nærheten av.

Det er gledelig at NFF-fagsjef Even Pellerud sier til VG at det må tvinges frem en debatt i norsk fotball, fordi klubbene «trenger ressurser nå, ikke om fem år». Så gjenstår det å se om det kan bli politisk enighet i norsk fotball til å gi damene bedre kår.

Hegerberg: Må få meg Playstation

Etter kritikken fra Monica Knudsen kontret toppfotballsjef Nils Johan Semb med at det ble EM-medalje i 2013, at vi ble slått ut i OL-kvalet etter en jevn kamp mot et svensk lag som gikk til finalen i Rio, at vi har fått frem veldig gode enkeltspillere og så videre. Det er tåkelegging av en dyster hverdag, og Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen ble store stjerner fordi de forlot norsk fotball i ung alder.

Toppfotballsjefen peker ellers på at det er en «rivende utvikling» internasjonalt. Det har han helt rett i, det er derfor det haster. Store klubber som Barcelona, Arsenal, Manchester City, Chelsea, Liverpool, PSG og Bayern München bruker nå ganske mye penger på sine damelag. UEFA tilbyr Financial Fair Play-fordeler til de som satser på å utvikle damefotballen.

Nå er det ikke slik at alt ansvaret kan legges på NFF. Dette handler også om hvordan klubber og kretser bruker ressurser, hvordan norsk fotball generelt legger til rette for jenter/damer, om kvalitet på trenere, om at det åpenbart er for mange lag i Toppserien, for å nevne noe.

Det er lett å sitte på utsiden og slenge ut «bruk mer penger». Midlene skal tross alt tas fra et sted, og den brutale sannheten er at den kommersielle interessen rundt dameserien er laber.

Likevel: Det ER penger i norsk fotball, NFF forvalter enorme summer og skal være stolt av at fotball er Norges største kvinneidrett. Da bør jentene bli tatt bedre vare på.

Det må nesten skje noe.

Ellers er det bare å grue seg til den dagen Per Berg og Arne Utvik trekker seg helt ut.

PS! Avaldsnes-Lyon spilles onsdag, LSK-PSG torsdag, med returkamper neste uke.

Her kan du lese mer om