Kommentar

Derfor gikk det galt for Mourinho: Suger ut energien

Av Leif Welhaven

Mens Jürgen Klopp har ledet Liverpool til topps på tabellen, er José Mourinho ferdig i Manchester United. Dråpen ble 3–1-tapet på Anfield i helgen. Foto: PAUL ELLIS / AFP

Det er interessant å sammenligne José Mourinhos kroppsspråk og ordvalg med hvordan Pep Guardiola og Jürgen Klopp oppfører seg overfor egne spillere og omgivelser.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over ett år gammel

Noen prinsipper om ledelse er temmelig universelle, uavhengig av du snakker om en mellomstor bedrift eller milliardindustrien i internasjonal fotball.

Det handler om hva som skal til for å folk med deg, når du vil utvikle noe i en viss retning.

Et stykke på vei er det mulig å komme med splitt, hersk og frykt.

Stilt overfor en gruppe med overbetalte egoer, trengs det styrke og gjennomføringskraft hvis du skal være manager i Premier League. Blir du for veik, vil du ikke få den autoriteten i troppen som trengs for å lykkes.

Men historien om José Mourinho handler om å tøye strikken for langt den andre veien.

les også

Her er de heteste kandidatene til Manchester United-jobben

Her er noen hovedpunkter om hva som har gått galt:

1). LEDERSTILEN

Spillere som skal fungere, både individuelt og som kollektiv, trenger tro på seg selv og backing fra bossen.

Det elementære, psykologiske behovet om å bli sett og anerkjent er der, selv om du har råd til Bentley, tatoveringer på armene og diamanter i ørene.

Det er en blanding av skremmende og fascinerende å se hvordan Mourinho tilsynelatende suger energi, selvtillit og kreativitet ut av spillerne, som egentlig kan så mye mer enn de får vist frem. Under Mourinhos ledelse har altfor mange fremstått som vettskremte høns i stedet for å vise verdensklassen de egentlig besitter.

Kontrasten i utstråling er enorm til hvordan Jürgen Klopp og Pep Guardiola jobber empatisk med å bygge opp sine, også dem som ikke er selvskrevne førstevalg. Sammenlignet med hvor konstruktive disse to fremstår, er Mourinho spesielt destruktiv.

2). UTDATERT TAKTIKK

De ekstreme taktiske egenskapene er noe av det som har gitt José Mourinho mye ære over år, i takt med troféfangsten i land etter land. Det har ikke alltid vært vakkert å se på, ofte tvert imot, men effektivitet og resultater har vært sterke argumenter i hans favør.

Men i 2018 fremstår han litt utgått på dato, rett og slett.

Gårsdagens svar løser ikke morgendagens utfordringer, og med så mye sprudlende offensiv spilleglede som de beste konkurrentene har nå, fungerer det ikke å ødelegge seg til topps.

3). FORSVARSKRISEN

José Mourinho har ropt høyt om behovet for en forsvarssjef, noe Virgil van Dijks inntreden i Liverpool er et eksempel på effekten av å ha.

Vi kan gjerne diskutere om manageren burde vært hørt i kravet om å kjøpe nytt i sommer. Men han har tross alt fått penger tidligere, og har hentet inn Eric Bailly og Victor Lindelöf etter at han kom til klubben. Dermed er vel ikke Mourinho uten skyld i at det aldri har lyktes å sette sammen noe som fungerer bakover. Å kaste om så mye som han har gjort fra kamp til kamp, har vel ikke akkurat vært oppskriften på å bygge selvtillit.

4). HVOR ER GUTS OG GLEDE?

Viljen til å vinne er et banalt, men like fullt helt avgjørende moment for å kunne lykkes. Her har United-mannskapet i altfor mange kamper fremstått blekt, temposvakt, tafatt og passivt. Hvorfor har vi ikke fått flere øyeblikk med den gnisten vi så da krisestarten mot Newcastle ble snudd til tre poeng på overtid?

5). STJERNENE SOM SVIKTER
Spiller for spiller har Manchester United en stall som ikke tilsier at de skal ligge 19 poeng bak Liverpool etter 17 kamper.

Selvsagt må langt flere enn manageren bebreides for underprestasjonen, og det som foregår i hodet til Paul Pogba er ikke nødvendigvis særlig respektfullt mot sjefen.

Men når en klubb som råder over den franske verdensmesteren, Alexis Sánchez, Nemanja Matic, Romelu Lukaku og David de Gea fremstår så middelmådige over tid, er det også et lederansvar at de presumptivt beste ikke leverer når det teller. Og når det gjelder dem som kunne tatt steg, men altfor sjelden er ute av startblokkene, som Anthony Martial og Marcus Rashford, er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor utviklingen ikke er større.

6). ENERGILEKKASJEN

Når manageren skaper overskriftene i kamp etter kamp, og gjerne i et så negativt landskap som det Mourinhos atferd medfører, vil det nødvendigvis ha en smitteeffekt på omgivelsene. Slik sett medvirker han til å slite ut folk rundt seg, og det er et tilbakevendende mønster at portugiseren ikke varer lenge før slitasjen tar overhånd.

I Manchester United blir ettermælet et større problem for ham enn det har vært i klubber der han virkelig rakk å oppnå kortvarig suksess. Et Europa League-trofé som fremste fjær i hatten, holder ikke for en klubb som vil dominere i ligaen og høste mer Champions League-ære.

Strengt tatt var det bare et spørsmål om tid før sparkingen måtte komme, og for klubben handler begynner det nå virkelig å bli kritisk med tanke på å finne en bærekraftig løsning for et liv uten Alex Ferguson ved roret.

I det lange løp vil David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho alle stå igjen som tilnærmede parenteser i historiebøkene. Men hvem kan gjenskape de virkelige historiefortellingene på Old Trafford, i en tid der byrivalen legger den økonomiske og sportslige listen så uforklarlig høyt?

Det svaret gir seg ikke selv. Men etter ZZZ-fotball under Mourinho, er det vel ikke helt utenkelig at det fjernes en Z?

Flere artikler

  1. Mourinho fikk tyn for reaksjon – mener han blir forskjellsbehandlet

  2. Engelske medier om årsaken til Mourinho-sparkingen: Fryktkultur, maktkamper og destruktivt miljø

  3. Avis: Mourinho vil ikke ha sportsdirektør

  4. Slår Mourinho i alt: Slik har Solskjær forvandlet United-forsvaret

  5. José Mourinho bryter tausheten etter Manchester United-sparkingen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder