SLAGEN: Per-Mathias Høgmo etter 1-5 mot Kroatia. Det viktigste spørsmålet han bør stille seg, er hvor mange spillere sjefene på de aldersbestemte landslagene kan fore han med de neste sesongene. Det vil være helt avgjørende for Høgmos jobb som A-landslagssjef. Foto:Bjørn S. Delebekk,VG

Kommentar

VGs fotballkommentator mener: Resultatene på aldersbestemt nivå er egentlig totalt uinteressante

Hva er viktigst i fotball? De fleste vil svare «resultater».
Men gjelder det på alle nivåer, alltid? Jeg mener definitivt nei.

Knut Espen Svegaarden (kommentar)
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Et tenkt eksempel: Norge møter Sverige i U-landskamp i fotball, i 2015. Sverige vinner 6-0.

Noen vil mene det er et kriseresultat for norsk fotball.

Isolert sett er det riktig. Men spiller det egentlig så stor rolle? 1-5 for et A-landslag i en kvalik-kamp, det er nærmere krise enn 0-6 for et U-landslag i en privatkamp.

Det kan vi være enige om, håper jeg.

La oss gå to år frem i tid, til et tenkt scenario. Ingen fra det svenske U-landslaget, som slo Norge 6-0, har klart å spille seg inn på A-landslaget. På det norske A-landslaget har tre mann fra U-landslaget (som tapte 0-6) spilt seg inn og er blitt svært viktige for A-landslagssjefen.

Hvem har da lykkes best, Sverige eller Norge?

Les også: Semb: – Vi gjør det rimelig bra i yngresfotballen

A-laget alltid viktigst

Definitivt Norge. Hvem tenker på 0-6 i en privatkamp for U-landslag hvis nasjonen har fått fram spillertyper som A-landslagssjefen kan bruke?

Det bør i hvert fall ikke være noen.

Et annet eksempel: Youth Cup finalen i England i 2006: Liverpool vant 3-2 over Manchester City, over to kamper. Av Liverpools vinnere, fikk tre spillere totalt 33 A-kamper i ligaen for klubben. Av Manchester Citys tapere, fikk sju spillere totalt 265 A-kamper i ligaen for klubben.

Ganske stor forskjell. Det er A-laget som teller når det viktigste skal defineres.

I Norge har vi hatt (jeg vet ikke om det fortsatt er sånn) sjefer for U-landslag som gjør alt for å vinne, som teller målsjanser, som snakker høyt om statistikken sin på sitt aldersbestemte lag. At de fire målsjansene i 0-1 mot Portugal kom på dødball, at Norge omtrent ikke hadde ballen, det sier han ingen ting om. Heller ikke at spillerne hans knapt nok fikk A-landskamper.

Drillo-eksemplet

Det er viktig å vinne, men det kan bli FOR viktig også. I Norges tilfelle er det blitt sånn. Vi har vunnet fotballkamper på aldersbestemt nivå, men vi har ikke hatt noen plan for å utvikle spillere. Før nå. Det er en klar bedring internt i Norges Fotballforbund på dette området nå.

For det går an å vinne fotballkamper på et visst nivå uten å ha de beste spillerne. Det viste Drillo på 1990-tallet.

Men det var på A-lagsnivå.

En av de vanskeligste øvelsene i en konkurranseidrett er IKKE å tenke resultat. Fordi det ligger i naturen vår at resultat er viktig, kanskje aller viktigst.

Og det er klart det gir inspirasjon og selvtillit av å vinne, uansett om det er i monopol eller fotballkamper. Men den viktigste jobben for en fotballtrener, under A-lagsnivå, det er å se og utvikle spillere som kan styrke et A-landslag.

Ofte tar jeg det eksemplet jeg hørte, om fotballtreneren som bare tapte og tapte fotballkamper. Laget hans skulle spille på en bestemt måte, spille seg ut bakfra, ha med hele laget i oppbygningen, og ikke spille lange baller.

Snudd opp-ned

Det ble mange tap. Og mange frustrerte barn. Og ikke minst foreldre. Helt til spillet satt. Da snudde det. Da spilte de motstanderne trill rundt, og vant alle kampene de spilte.

Den tøffeste jobben til en trener og et eventuelt støtteapparat, er den som gjøres med å få fotballspillere til å være med på at resultat, en stund, ikke er det viktigste.

Men det er ikke tilfeldig at både Martin Ødegaard, og faren Hans Erik, alltid snakker om «utvikling» når spørsmålet kommer om hva som er det viktigste for gutten.

De har helt rett. I den alderen er det kun utvikling som gjelder, både fysisk, teknisk, taktisk og mentalt. Det handler om å utvikle fotballspillere til å forstå hva som skal til, og ha de rette ferdighetene, til å ta steget opp på et A-lag.

Det viktigste for norsk fotball er, etter min mening, to ting:

1) Har de beste fotballtrenerne til å trene unger helt ned i åtteårsalderen. Da Dennis Bergkamp, stor stjerne i Arsenal, la opp og kom hjem til Ajax, var det ikke for å trene reservene eller være assistent på A-laget. Nei, Bergkamp trente ungene.

Det er rart det ikke er en selvfølge at det er sånn i alle land som vil noe med satsingen sin. Det er også en selvfølge at det må trenes mer enn det gjør i dag, spesielt i ung alder.

FOTBALLJOURNALIST I VG: Knut Espen Svegaarden. Foto: Hallgeir Vågønes/VG Foto:,

2) Den norske sesongen må strekkes, i begge ender. For å få en mer konkurransedyktig sesong, bør det spilles tellende fotballkamper i Norge fra 1. mars til 1. desember – minst. Tre av de fem som spilte bak hos Norge mot Kroatia (1-5) nylig, hadde ikke spilt en viktig fotballkamp på fire måneder. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at spillet var litt rufsete hos både Ørjan Håskjold Nyland, Martin Linnes og Vegard Forren.

Men skal Norge utvide sesongen, da må det bygges haller. Klimaet i Norge er ikke stabilt nok til at det kan garantere føre og gode forhold for spillere og publikum allerede fra 1. mars.

Men sesongen må utvides.

Uansett om Sverige-Norge hadde endt 0-6 og ikke 6-0.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder