Fotballens frikort for kriminalitet: Idretten bor ikke under en stein

Det går en rød tråd fra åpenhetsdebatten i norsk idrett til fotballforbundets håndtering av vold og trusler. Fellesnevneren: Idrettsledere må skjønne at de ikke lever på siden av storsamfunnet.

Den selvskadende seigpiningen av Norges idrettsforbund (NIF) hadde en nær sammenheng med en krampaktig trang til å ordne opp på kammerset.

Vi vet alle hvordan det endte.

Etter 15 måneder ble det innsett at offentligheten har noe med den detaljerte pengebruken i en bevegelse tuftet på fellesskap, og deretter ble det avdekket en økonomisk ukultur. Penger hadde blant mye annet blitt øst ut til alkohol, pr-hjelp og pampepleie, i et omfang som er helt uakseptabelt i en frivillig organisasjon.

En av grunnene til at det kunne skje, er trolig nettopp at detaljinformasjonen ble holdt så internt, slik at det ikke var mulig å stille kritiske spørsmål.

Beklagelsen kom til slutt, det samme gjorde selvransakelsen og flere systemendringer kom på plass.

Men det som nå rulles opp i Fotballforbundet, det største særforbundet i NIF, gir grunn til å stille spørsmål ved hvor mye lærdom som egentlig er tatt om idrettens forhold til omverdenen.

Nå er temaet vold heller enn bilag og regnskap, men den prinsipielle problemstillingen er akkurat den samme.

Norges Fotballforbund har i praksis gitt voldsutøvere et strafferettslig frikort i mange saker, fordi ledelsen har sett seg blind på idrettens selvdømmesystem.

Men det er altså politi, påtalemyndighet og rettsvesen som har ansvaret for å håndtere åpenbare brudd på norsk straffelov, ikke idrettens interne system.

Selvsagt skal NFFs domsutvalg kunne sanksjonere de som utøver vold og trusler på fotballbanen med utestengelse fra kamp og trening.

Men at man har «etterforsket» voldstilfeller som åpenbart er lovstridige uten å rapportere det til ordensmakten, er å svikte det samfunnsansvaret en uttalt verdibasert organisasjon må ha.

Både spillere, trenere og dommere som utsettes for vold og trusler trenger det motsatte av handlingslammede idrettsledere.

Det er simpelthen utrolig at NFF ikke for lengst har sørget for et system for å få anmeldt slike saker der de hører hjemme.

Nå blir det enda tydeligere hvor alvorlig systemsvikten faktisk er. To strafferettsjurister har gått gjennom de 103 sakene som har vært oppe i NFFs eget domsutvalg siden 2010.

Basert på hva NFF konkluderer med at har foregått, har juristene beregnet sannsynlige reaksjoner dersom det sivile rettssystemet hadde vært koblet inn.

Det mest konservative anslaget fra ekspertholdet er at 71 av 103 saker ville ført til en straffereaksjon av noen art. Muligens ville så mange som 88 saker blitt straffet, og en ikke ubetydelig andel ville hatt ubetinget fengsel som sanksjon. Dette er altså ikke snakk om sklitaklinger som går galt.

Et av de største problemene er at forbundet har vært så opptatt å ordne opp innen eget system, at det kun har vært opp til offeret selv om det skulle bli en politisak.

Det er simpelthen ikke holdbart.

Enda verre blir dette av at forbundet nå sier at de ikke er overrasket over juristenes konklusjoner. Hvis NFF har vært bevisst på alvorlighetsgraden av kriminalitet, men ikke anmeldt det, snakker vi om en organisasjon med grunnleggende problemer med egen rolleforståelse i samfunnet.

NFF skal til en viss grad ha for at de forsto at noe måtte gjøres da problemstillingen ble reist utenfra, og president Terje Svendsen har allerede langt på vei erkjent at de har sovet i timen.

Men gjennomgangstonen har så langt vært at «noen» saker nok burde vært anmeldt. Den ferske juristgjennomgangen underbygger at deler av NFFs retorikk kan oppfattes som å bagatellisere omfanget og alvoret i problematikken.

Faktum er at Norges Fotballforbund ikke har tatt konsekvensene av kriminalitet begått på deres arrangementer, og det haster å få på plass en inngripende forandring av en misforstått tro på hva man ordner opp i på egen hånd.

Fredag får vi høre med om hva utvalget NFF har satt ned har å melde. For ofrenes del får vi håpe at det er noe konkret.

Og at samfunnsforpliktelser heretter trumfer behovet for å styre seg selv.