Leeds United - en stilstudie i suksess og fiasko, om hverandre ...

Finalen i Serievinnercupen i 1975, mot Bayern München, oppsummerer på mange måter historien om Leeds United: Det lovet så godt, det var mye bra. Men det endte med skandale, skuffelse - og førte klubben ut i krise på krise.

I 45 år har mange aldrende Leeds-supportere vært forbannet på dommer Michel Kitabdjian fra Frankrike. De mener Leeds skulle hatt to klinkende klare straffespark i finalen, og at en perfekt scoring fra Peter Lorimer feilaktig ble annullert, før Bayern scoret to ganger de siste 19 minuttene.

Det var den triste avslutningen på 16 fantastiske sesonger for Leeds United. Fra 1965–75 hadde klubben 24 topp-fire-plasseringer i liga og cup, og var Englands desidert beste lag.

Så kom klimakset, så kom Bayern, så dømte dommeren som han gjorde, og det tok Leeds 15 år å komme på beina etter scoringene til Franz Roth og Gerd Müller. Det ble Franz Beckenbauer, ikke Billy Bremner som løftet den store pokalen i Paris.

– Den verste kvelden i mitt liv, oppsummerte Bremner i sin faste spalte i «Shoot» - om det som skulle vært den største kvelden, den i Paris 28. mai 1975. Han hadde vært gjennom en del med Leeds United. Han hadde spilt i 2. divisjon, han hadde vært med på at klubben ble latterliggjort da de skiftet fra blå til hvite drakter. Og han hadde vært endel av «Dirty Leeds», hatet av andre lag og andre lags supportere, et klengenavn som aldri ville slippe taket.

«Den verste kvelden» førte til at en supporter løp ut på banen i Paris og truet dommeren, som forøvrig døde i mars i år, 89 år gammel. Senere ble det opptøyer på tribunen.

Men kvelden i Paris var hverken første eller siste gangen Leeds United var omgitt av intriger og skandaler. Historien deres, siden Don Revie kom til klubben i november 1958, har vært en fascinerende mikstur av suksess og fiasko, bråk, støy og jubel.

Dette er den utrolige historien om Leeds United, som gikk fra best i England til en endeløs rekke med nederlag ...