Trygve Lie var den første generalsekretæren i FN, Gro Harlem Brundtland generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon og Jens Stoltenberg er NATOs generalsekretær, men har noen nordmann hatt en mer utsatt jobb enn den Ole Gunnar Solskjær nå har fått?

Neppe.

I hvert fall er det ingen som har hatt en jobb flere mennesker verden rundt mener noe om, selv om det først handler om å være vikar i et halvår.

Han vil lekende lett gjeninnta tronen som «verdens mest kjente nordmann», som han ble omtalt som da han scorer alle målene i Manchester United. Managerne er fotballens nye superstjerner, vi kommer innpå dem i en helt annen grad enn spillerne, de er klubbens ansikt utad, de viser hele spekteret av følelser og de «lever på en vulkan», som Michael Calvin kalte sin prisbelønnede bok om managerlivet.

Fotball er underholdning, men fotball er også enorme penger, basert på en global interesse som knapt kan overdrives. Manchester United har i to år på rad toppet listen over verdens rikeste klubber, omsetningen har passert seks milliarder kroner med god margin. På alle klodens hjørner vil man kunne se mennesker med Manchester United-drakter, på alle kontinenter samles man foran TV-skjermer for å følge laget.

Fotball er stolthet, tilhørighet og samhold. Fotball er ikke alvorlig, men alvor likevel.

De fleste av dem som følger Manchester United er vant til at klubben gir dem noe å juble for, hvert eneste år. Dette  var en pokalmaskin i to tiår, men de siste fem har det stort sett vært nedturer og fortvilelse. Dette skal altså en nordmann gjøre noe med. «You make me happy, when skies are gray», som fansen synger om ham, og akkurat nå er det grått over Old Trafford.

Solskjær skal få fart på de store navnene, United skal møte Paris Saint-Germain i 8-delsfinalen i Champions League og forsøke å klatre opp mot den viktige fjerdeplassen i ligaen. Det er så stort at det er vanskelig å fatte, nesten litt uvirkelig.

Men det samme er Solskjærs karriere.

«Hvor det skal ende? Nei, det er det best ikke å tenke på», uttalte han kledelig beskjedent til VG 30. april 1995. Molde hadde slått Viking 5-4, og 22 år gamle Solskjær scoret tre ganger i sin første hjemmekamp. Han hadde bare spilt på nivå tre tidligere, men tok det norske toppnivået med en gang. Det var ikke noe problem.

Drøyt 13 måneder senere hadde han herjet så mye at det kom en faks til Molde. Manchester United ønsket seg 23 år gamle Ole Gunnar Solskjær. Molde trodde det var en fleip.

«Faksen er fra Alex Ferguson, men usignert. Vi tviler egentlig ikke på riktigheten av den, men vil verifisere innholdet med Ferguson over helgen», sa Moldes sportslige leder Frode Ohr til NTB.

Det var riktig. Og Ole Gunnar Solskjær tok dét nivået også.

Han scoret en haug med mål, og ble United-udødelig etter at han strakk frem beinet og avgjorde Champions League-finalen. Han var fansens store favoritt, alltid blid, aldri noe tull, aldri noe klaging. Derfor ble han også manager Fergusons yndling, mye på grunn av sin lojalitet. Solskjær aksepterte at han ble satt på benken. Ofte kom han inn og scoret, eller så satt han og gjorde taktiske notater, både fordi det ville hjelpe ham hvis han skulle spille og fordi han hadde et ønske om å bli manager.

Da mange år med kneskader gjorde at han måtte legge opp i 2007, gikk det «20 sekunder» før han fikk et jobbtilbud. Ferguson ville ha ham med i trenerteamet. «Det var en enorm mulighet, å få jobbe med Ferguson hver dag», uttalte Solskjær.

Solskjær lærte av sin professor. Han jobbet med angriperne, som en viss Cristiano Ronaldo, og med reservelaget, der han hadde navn som Gerard Pique (nå Barcelona), Danny Welbeck og Tom Cleverley, for ikke å snakke om ungguttene Paul Pogba og Jesse Lingard, og det siste er selvsagt ikke uten betydning i hans nye jobb.

Solskjær valgte å returnere til Molde, der han ledet klubben til sitt første seriegull. Da var det  flere som lanserte ham som en fremtidig Manchester United-manager.

«Ole Gunnar Solskjær er Uniteds Pep Guardiola», skrev den store amerikanske sportsnettsiden BleacherReport. Sammeligningen var basert på at begge hadde startet trenerkarrieren med å ta B-laget, og at Solskjær kunne gjøre som Guardiola, fortsette på A-laget.

«En dag, hvis utviklingen hans fortsetter, kan Solskjær være tilbake i United», skrev Telegraph-journalisten Henry Winter.

Nå er altså dagen kommet. Winter var også i Newcastle da Solskjær debuterte som Cardiff-manager i 2014. «Jeg har reist hit på grunn av Solskjær. Han er helt enorm her borte», sa han til VG.

Akkurat dét er det kanskje litt vanskelig for oss å ta helt inn, når noen sikkert rister litt sjokkert på hodet over det som har skjedd. I Manchester United gir man blaffen i om Molde henger litt etter Rosenborg, eller om det ikke fungerte for Solskjær i Cardiff under den eksentriske eieren Vincent Tan. For Uniteds supportere er Solskjær bare en ufattelig populær vinner, og nesten 70.000 mennesker møtte opp til hans hyllestkamp (testimonial) i 2008.

Han kommer til å få maksimal tillit, og han har vært med på så mye på banen, har sittet ved siden av så mange store stjerner, at han ikke kommer til å frykte hverken Paul Pogba eller Romelu Lukaku i garderoben.

Mange her hjemme vil sikkert være skeptiske. Kan virkelig en nordmann være manager i Manchester United? Vel, han har altså tilbragt en tredjedel av livet i klubben, tvil ikke på at de vet hva Ole Gunnar Solskjær står for, og det er selvsagt ikke uten grunn at en bedrift av dette formatet velger å gi ham den ledende rollen.

Nordmenn bør bare være stolte.

Kanskje velger United rett igjen. Kanskje tar han dette nivået også.