Verre enn noensinne

ULLEVAAL (VG) (Norge - Spania 0-3, sammenlagt 1-5) Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Taktikken var umåtelig feig, spillerne var hjelpeløse, keeperen trengte krykker, og landslagssjefen var handlingslammet.

Truls Dæhli
ARTIKKELEN ER OVER 15 ÅR GAMMEL

For jeg trodde ikke det jeg så. Jeg trodde ikke at det var sant. Espen Johnsen var skadet, han hadde så store smerter at han knapt kunne stå på høyrebeinet, langt mindre bevege seg uhemmet og spille ut ballen slik han skulle, men ingenting skjedde. Han fortsatte. Selv om det var åpenbart at han burde ut. Så fort som mulig.

Det sto 0-0 da Espen Johnsen ble skadet. Det sto 0-3 da han ble byttet ut. Jeg vil påstå at Espen Johnsens skade var en direkte årsak til de to siste spanske målene. Fordi: 0-2 kom som en konsekvens av at Christer Basma ikke torde å spille ballen tilbake til keeper. Basma var utrygg, nølte, og mistet ballen. Og hvorfor det ble 0-3, kunne alle se.

Espen Johnsen kunne ikke sparke ballen med vristen, han klarte ikke, og slik traff han hodet til Etxeberria i stedet.

Etterpå hører jeg Johnsen ta selvkritikk for at han selv ikke valgte å gå av banen. For han ville så gjerne spille, han er ung, han ville gi alt, og jeg klandrer ham ikke for innstillingen.

Men det er i slike situasjoner ledere skal ta grep. Og jeg vil aldri forstå hvorfor landslagssjef Nils Johan Semb unnlot å reagere. At han ikke reiste seg og kommanderte Johnsen av banen, må være tidenes kortslutning på en norsk landslagsbenk. Det var en helt absurd situasjon. Vi spilte med en keeper som var skadet. Det var ikke klokt. I årets viktigste kamp!

Jeg påstår ikke at Norge hadde vunnet om Espen Johnsen var blitt tatt av banen umiddelbart. For Norge spilte like feigt og kynisk hjemme som borte. Og Spania fikk trille seg til selvtillit fra start - som om de ikke hadde nok fra før. Men det er og blir et faktum at det var en skadet keeper som slapp inn tre mål. Og det ansvaret hviler på Semb.

Det neste er selve innstillingen til kampen. Den var verre enn noensinne. Her fikk vi se essensen i den norske kynismen. Vi skulle ikke angripe hjemme, ikke prøve engang, men i stedet bare forsvare oss. Signalet var som det pleier: Motstanderen er vanvittig god, selv duger vi bare til å ødelegge, og nåde den som faller ut av rekka.

Visst er Spania gode. Kan hende best i Europa. Men fotballen mister mening om et hjemmelag fullstendig avstår fra å prøve. Og Norge prøvde ingenting den første halvtimen. Det var helt usedvanlig flaut.

Først etter 38 minutter så jeg Norge første gang prøve å presse litt høyere, noenlunde samlet også, slik at det hadde effekt. Og hva skjedde: De fenomenalt ballsikre spanjolene ble usikre, såpass usikre at de mistet ballen, og Norge vant plutselig ballen på motstanderens halvdel.

Fantastisk.

Men siden så jeg det aldri mer.

Jeg nekter å tro at spillerne vil det sånn. Ikke slik at de skal gå fri for kritikk, nesten alle var langt under pari, men jeg får vondt i magen når jeg ser hvordan spillerne stadig holdes i tømme i det rigide norske systemet som nå er hele 13 år gammelt.

Denne måten å spille har gått så langt, og det har festet seg slik i veggene i hele landslagssystemet, at spillerne ikke kommer seg ut av det.

Problemet er at den utstrakte defensive kynismen har fratatt spillerne all offensiv selvtillit, de gjør seg selv dårligere når de må spille slik hver eneste gang, og da ender vi til slutt opp som i går. Helt uten et eget offensivt spill. Og det er veldig trist.

Legg til at landslaget er blitt dårligere til å forsvare seg også, det henger ikke i hop som før, aggressiviteten er ikke den samme, og da gir konklusjonen seg selv: Det er tid for loftsrydding.

Jeg sier ikke at man skal glemme alt som er lært gjennom Drillo/Semb-epoken. Det er kunnskap og erfaringer å ta med seg videre derfra også. Men vi har holdt på for lenge med det samme, vi har ikke sett at verden utenfor har forandret seg, og nå er den norske spillestilen blitt nedbrytende for alle andre enn spesielt interesserte trenere.

Derfor må landslaget bygges opp på nytt, det må få nye ideer og en ny plattform, og fremfor alt må det skapes en annen innstilling til fotballen.

Drillo-fotballen var morsom så lenge den fungerte. Nå er den død. Og det vil ta tid å starte på nytt. Men landslaget kan ikke fortsette å spille en fotball som store deler av publikum skammer seg over.

Det er dit vi har vært på vei, etter hvert som Drillo-fotballen har mistet effekt, og i går var det bare skammen igjen.

Da er det kanskje like greit at det ikke ble EM-tur også. Det er en stund siden kynisme var moro.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder