Storklubber som Real Madrid feirer gjerne trofeer med fansen, men har havnet i konflikt med myndighetene om økonomiske forpliktelser overfor samfunnet ved en rekke anledninger. Foto: ANDREA COMAS / X90037

Kommentar

Gigantklubbenes enorme smålighet: Robin Hood snudd på hodet

Football Leaks har lært oss mye om storklubbenes grenseløse grådighet. Men smålighet er en like ekkel del av medaljens bakside.

Det er noe paradoksalt over de største klubbenes forhold til penger, noe gigantlekkasjen Football Leaks kan gi offentligheten innblikk i.

På den ene siden er visst antall nuller aldri noe problem når det handler om å sikre seg de største navnene.

Men når det er snakk om å yte forpliktelser overfor samfunnet, brukes det uhorvelig mye energi på å minimere innbetalingene. 

Allerede er det avslørt skatteunndragelser fra flere av de aller største navnene, som Messi og Ronaldo, og en rekke saker er fortsatt under etterforskning.

les også

Ødegaard-overgangen: Skjulte VIP-avtale for å slippe skattespørsmål

Men om man tar på seg makrobrillene, er det interessant å se nærmere på selve holdningen som råder i milliardindustrien – også om det dreier seg om å spare noe som i denne sammenhengen er små summer.

Nyheten om hvordan Real Madrid ville holde VIP-pakker til Strømsgodset utenfor Martin Ødegaards kontrakt, selv om det var en del av dealen, er det mulig å angripe på ulikt vis.

Et alternativ er å trekke på skuldrene fordi beløpene er små for en virksomhet av den spanske klubbens størrelse.

Men er ikke nettopp det at man tyr til denne type triks – «for å unngå skatteimplikasjoner» – faktisk svært så relevant for hvilken kultur som råder i en gjennomkommersialisert industri?

les også

Interne e-poster: Slik fikk pappa Ødegaard avtalen til 30 mill.

Når en klubb som gladelig påtar seg så store økonomiske forpliktelser på andre områder, gjør seg så gjennomført smålig og moralsk liten overfor fellesskapet, bidrar det til å fylle ut et bilde av en galopp på ville veier.

Her handler alt om å gjøre de rike enda rikere, og hele forretningsmodellen bygger på at kostnadene spres på av summen av mikroøkonomier, altså deg og meg som bryr oss om fotball.

På samfunnsnivå er bidrag gjennom skatt helt avgjørende for at et kollektiv skal fungere, og da bør det forventes at astronomisk velstående aktører ikke søker å unndra seg de bidragene som lovverket krever.

Men her gir innsynet i Football Leaks et riktig så tydelig bilde av en «omvendt Robin Hood», med agentpenger i skatteparadiser og konkrete saker i en rekke klubber, som avdekker en skattemessig smålighet.

Her er det også interessant å se på hvordan klubber behandler sine egne – når det ikke dreier seg om dem som får fyrstelig betalt for å spille. 

les også

Rå kynisme i talentjakten: Den grådige gavmildheten

Mens milliardene ruller inn i Premier League, ikke minst gjennom tv-avtaler, er det avdekket hvordan en rekke klubber betaler folk som vasker, står for sikkerhet eller lager mat til mangemillionærene.

BBC har tidligere omtalt hvordan bare en håndfull av toppklubbene har forpliktet seg til en standard som skal sikre ansatte en lønn som dekker levekostnader. Her er det snakk om drøyt 110 kroner i timen (125 i London), etter en standard satt av noe som heter «Living Wage Foundation». Timelønnen ligger noe over den britiske minstelønnen, men bare marginalt. Altså snakker vi dråper i havet sammenholdt med økonomien som ellers råder i klubbene. 

Organisasjonen Citizen UK er blant dem som har oppfordret klubbene til å gi de ansatte mer levelig lønn, og mener at flere klubbers policy «ikke er riktig når klubbene øser ut rekordsummer på spillere».

Men menneskelighet og fellesskapsdyrking står ikke først i køen i virksomheter som ikke bare er grådige, men som bygger suksessen sin på å gi til de rike på de fattiges bekostning.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder