De historiske forløperne til dagens fotball - eller?

Rund ball i tusener av år

Den moderne fotball ble som «alle» vet først spilt og etablert i England midt på 1800-tallet. Men det finnes ballspill som er tusener av år eldre, først og fremst i Asia og Mellom-Amerika. Men var det fotball de spilte den gangen? FIFA-president Sepp Blatter mener åpenbart det.

I en tale i Kina under Beijing Football Expo i 2004 sa han:

«Fotball er like gammel som verden. Menneskene har alltid spilt en form for fotball».

Blatter er utdannet økonom, og er en racer i business. Noen forhistoriker er han i alle fall ikke, for da han innsett noe ganske åpenbart: Det første mennesket gjorde, da det kom seg opp på to bein, var neppe å lete etter en kokosnøtt å trikse med. Våre forfedre hadde mer enn nok med å sanke og jakte føde i titusener av år før de fikk såpass ro i hverdagen, at det ble tid til overs for spill og lek. Men, la gå.

Videre i innlegget æret Blatter kineserne for å ha spilt den tidligste form for fotball, og at fotballens vugge således står her. Mon tro det? Ordene var kanskje mer politiske enn fotballhistoriske? Men når han trakk fram Kina, hadde han dog noe å bygge på, nemlig spillet cuju, (cu = sparke, ju = ball) som skal ha utfoldet seg i Midtens rike i uminelige tider.

Det kinesiske spillet - Cuju

Cuju var antakelig en folkesport som senere utviklet seg til en del av treningen til kinesiske soldater. De første skrevne kilder er fra Han-dynastiet, da spillet ble standardisert. Men legendene gir til beste beretninger om at den Gule keiseren lekte seg med ballen og spillet alt for 5000 år siden.

Selv om det var viktig for militæret, viser kilder at det også var en folkelig fritidsbeskjeftigelse i alle lag av befolkningen. Det finnes kilder på at det fantes profesjonelle spillere, og at også kvinner spilte, deriblant en jente på 17 år.

Poetisk spill

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Poeten Li Yous (55-135 e. Kr) skrifter viser hvor sentral cuju var i samfunnet. Han betraktet spillet som dagliglivet i miniatyr og en manifestifisering av balansen mellom yin og yang. I det senere Wei-dynastiet (220-265 e. Kr) fikk sporten enda tydeligere, symbolske overtoner, da banen representerte jorden, ballen et himmellegeme og de 12 spillerne hvert sitt stjernetegn. Noe i overkant av hva vi legger i spillet i dag.

Banen var firkantet omgitt av et gjerde eller mur. Og alt tyder på at vinnerlaget var det som scoret flest mål. Det synes å være gjennomgående, men så starter det å bli mer innviklet. Først ser det ut til at målet (altså bare ett) var et hull i bakken, senere ble nett hengt høyt opp på bambusstokker på to side av banen. Kanskje ikke ulikt dagens basketball. På det meste var det hele seks slike målkurver på banen, men til slutt endte man opp med ett mål.

Triksing over en lav sko

Innledningsvis brukte spillerne en hard lærball stoppet med fjær, pels eller hamp. Senere kom en mer moderne type, med luft pumpet inn i en blære fra et eller annet dyr. Pasningen som idé slo ned allerede da, men gjerne i varianter, der spilleren skulle holde ballen i lufta med definert antall spark (triksing), før den ble sendt videre. Hvis sistemann ikke scoret, kunne laget fremdeles beholde ballen og forsøke på nytt, men mistet den om de fikk mål eller ballen gikk i bakken. Det ligner vel mer på VM i triksing enn VM i fotball, Blatter?

Cuju forsetter å være en del av kinesernes adspredelser i flere hundreår etter Wei-dynastiet, men på en gang under Ming-dynastiet (1368 - 1648) forsvinner det, både i det sentrale keiserriket og i rikets ytterpunkter, dit det etter hvert spredte seg.

På den malayiske halvøy for eksempel ble det utviklet et spill som ble kalt sepak rega, som synes å ha vært en blanding av fotball og volleyball. I Japan oppsto varianten kemari, som likner betenkelig på cuju.

Spillet mellom trærne - Japan

Adoptert av det japanske aristokratiet ble kemari en mer formell aktivitet enn cuju. Japanske, nasjonalistiske historikere mener at spillet ble utviklet i Japan, men det minner sterkt om mye tidligere utgaver av kinesiske cuju.

Spillet var kjent som «stående mellom trærne», fordi i hvert hjørne av banen som var seks-sju meter lang var det plantet et tre. I par entret åtte spillere banen i par, ved hvert sitt hjørnetre. Ballen var pumpet med luft, gjerne av hjorteskinn, noe mindre enn dagens fotballer.

Spilleren med høyest byrd startet og så gikk det ut på å slå ballen mellom spillerne så lenge som mulig. Trestammene kunne brukes til å spille vegg med. Det laget som holdt ballen lengst i lufta - og det kunne bli tusenvis berøringer - vant. Dommeren kunne tildele ekstra spark for særdeles imponerende og stilfulle spill. Og det var ikke bare evnen til å holde ballen i lufta som telte, det var også vesentlig for spillerne å forholde seg til etikette og spillets tradisjon.

Fargede sokker

Artikkelen fortsetter under bildet

Japanske historikere har påstått at spillet har røtter tilbake til sjette århundre før vår tidsregning, mens den først er nevnt i skriftlige dokumenter på 1100-tallet, da reglene ble nedskrevet. Den 82dre keiser av Japan, Gotoba (1180-1239), ble en mester i spillet og definerte regler som gikk helt ned til fargen på spillernes sokker (de spilte i kimono) i forhold til ferdigheter og sosial posisjon.

Spillet fortsatte å holde et tak på de dannede klassers liv, men da landet ble modernisert og åpnet seg for omverdenen i siste del av 1800-tallet, så ble det stadig minimalisert. Ved opptakten til andre verdenskrig var det mer eller mindre utdødd. Dog har det fått en slags comeback i dag, som et oppvisningsspill.

Har Blatter rett?

Så kan man jo spørre seg om Blatter har rett: Er disse asiatiske variantene to av fotballens forgjengere? Vel, cuju hadde i deler av sin utvikling spill langs bakken mot to mål, men i likhet med kemari endte det til syvende og sist opp med å få ballen opp i lufta og holde den der, og ikke i alle tilfeller spille den mot et mål. Ballspill? Ja! Men neppe fotball? Og nå: Over til vår egen kulturkrets

Faraoenes spill

Funn i egyptiske gravkamre - noen så gamle som 4500 år - viser at det eksisterte et fotballiknende spill i regionene på den tiden. Det mener i alle fall nettestedet expertfootball.com. Men det er nå heller ønsketenkning det også, à la Blatters kinesiske tolkning.

Det er riktignok funnet en del baller under arkeologiske utgravninger - både av lær, leire og treverk (!). Men det er baller, omtrent på størrelse med dagens trikseballer. Hvordan de brukte disse ballene er derimot mer usikkert, men det finnes noen avbildninger i egyptiske templer. Det mest berømte er et relieff i Hatshepsuts tempel (kvinnelig farao, 1508-1458 f. Kr) der hennes halvbror og etterfølger som farao Thutmose III leker med en ball og en kjepp av oliventre.

Driv de onde kreftene ut

Dette gis en religiøs tolkning, for hieroglyfteksten som medfølger er: «Ballen slås for Hathor», en av Egypts utallige guder, som var viet et tempel inne i tempelet. Andre kilder fra tiden viser at denne scenen indikerer en symbolsk handling, der han ved å slå ballen driver onde krefter ut av kongeriket.

Andre avbildninger tyder på et spill som ligner mer på volleyball eller sjonglering for å underholde ved hoffet. Et veggmaleri fra om lag 2100 før vår tidsregning i et gravkammer viser at ballspill også var utbredt blant kvinner.

Hellas & Roma

Det var selvfølgelig de originale olympiske øvelsene som sto sentrum av den greske idretten i antikken. Spyd, bryting, løp, diskos, hopp osv. Ikke noe lagspill på den listen. Men det ble spilt ball, selv om det ikke fikk samme status. Og om det liknet særlig på fotball er vel tvilsomt.

Rundt 2000 før null utviklet grekerne et ballspill de kalte espiskyros. Det ble i hovedsak spilt av menn, men det er også kilder på at kvinner kunne delta. Antakeligvis ikke sammen, siden de fleste sportsøvelser ble utøvd naken.

En variant med 15 på hvert lag fra Sparta ble spilt etter visse regler - men likevel preget av håndgemeng - etter «sudden death»-prinsippet. Men et forvarsel på «the modern game of football» var det nok ikke, selv om relieffet av den triksende poden som er avbildet her (ca. 400 f. Kr) er brukt i ulike sammenhenger (blant annet på greske frimerker) for å knytte forbindelsen fra antikkens ballspill til dagens fotball.

Cæsars sport

Romerne hadde noe mer tak på ballspill, og i 7-800 år var harpastum et populært spill, hovedsakelig i hæren. Som i Kina ble ballspill betraktet som bra fysisk trening for soldater, men som i Hellas hadde det ingen særlig status. For å side det slik: Det ble ikke spilt på Colosseum. Der var det gladiatorene som holdt scenen i dødelig kamp, om ikke et knippe krigsfanger eller kristne ble løvenes bytte.

Saken fortsetter under bildet

Det ble spilt - ikke mot mål - men på en rektangulær bane, med sidelinjer og midtstrek. Poenget for et lag på fem til tolv spiller var å holde ballen så lenge som mulig på sin banehalvdel, mens motstanderen prøvde å takle den over til sin side.

Interessant ut fra et moderne fotballsynspunkt er at kun spiller med ball kunne takles, en begrensning som førte til en utvikling av komplekse pasningsmønstre. Og det begynner jo å ligne på dagens spill. På den annen side: Føttene var ikke hovedinstrument, så det likner vel egentlig mer på rugby.

Selveste Julius Cæsar skal ha deltatt i spillet, og i alle fall påvirket sine legionærer til å delta. Og det er kjent at romerne tok med seg spillet, da de invaderte de britiske øyer i 43. Det er til og med rapportert om «landskamper» mellom romere og briter. Men spillet døde sakte og sikkert ut, og kan neppe ha hatt noe å si for utviklingen av den moderne fotballen på balløya.

I mayaenes rike

Konkurransepregede ballspill er - som vi har sett - en del av de store oldtidsrikene, men det er først når vi tar veien over havet til Mellom-Amerika at ballspill står i sentrum av det daglige liv. Den moderne fotballen likner på mange måter mer på det mellomamerikanske spillet, enn for eksempel det greskromerske som hadde militære begrunnelser, for her ble det - før Columbus - spilt for adspredelse og underholdning.

I over tre tusen år fram mot de spanske troppenes invasjon i 1521 ble det spilt ball i de storslagne tempelbyene, og i de minste avkroker. Over 1500 baner er dokumentert i det arkeologiske materialet i det som i dag er Mexico, Honduras, Belize og Guatemala. Alt fra små, firkantede trau i små landsbyer, til store forseggjorte arenaer i mayabyer som Chichen Itza og Teotihuacan i dagens Mexico.

I den hellig bok Popol Vuh, dokumentet som framfor noe definerer mayaene, beskrives ballspill. Og det er helligdommene som spiller, så det er trygt å si at ballspillet ikke bare var en beskjeftigelse i randsonen av mayaenes liv, men en svært så sentral del.

Den første gummiball

Artikkelen fortsetter under bildet.

Da spanjolene først så spillet ble de forbauset over hvordan ballen ble beveget, og Columbus selv tok med seg hjem eksemplarer og viste fram for hoffet. Ikke minst ble de målløse når de så hvordan ballen spratt opp i lufta igjen, etter å ha truffet bakken. Hvordan gikk nå det an? Hemmeligheten var selvfølgelig gummi, som ikke fantes andre steder på kloden.

Det ble spilt på rektangulære baner, gjerne vakkert utsmykket med veggmalerier og statuer og utstyrt med trappetrinnstribuner. Ballen varierte i størrelse mellom en moderne trikseball og liten basketball, og beveget seg fram og tilbake langs en langsgående, sentral linje mellom to lag.

Djevelen ligger i ballen

Avbildninger viser spiller i beskyttelsesutstyr, men med bare føtter, og det var neppe foten som var det viktigste våpen i avlevering, heller underarmen, brystet og skuldre. For ballen var steinhard. Ikke så veldig mye fotball i det, kanskje mer volleyball eller fotball-tennis?

En av de oppdagelsesreisende var så fascinert av spillet at han brakte med seg ball og spillere til Spania for en oppvisning for kong Carlos V, men han og prestene så djevelen i ballen og ville undertrykke spillet.

Helt unødvendig, for med de fremmede sykdommer europeerne tok med seg over havet og for øvrig hardhendt undertrykkelse, så døde samfunnet sakte, men sikkert ut. Det gjorde også spillet, selv om det finnes noen rester i meksikanske avkroker.

Ellers er det spillet som i disse dager foregår på banene i Sør-Afrika som er det mest sentrale, gjennomgripende og populære spillet i regionen - som de fleste steder ellers i verden.

Kilder: David Goldblatt: «The Ball is Round. A Global History of Football», Nigel B. Crowther: «Sport in Ancient Times» og expertfootball.com.