BETENKT: En halvskadet Stefan Johansen – landslagssjef Lars Lagerbäck og Tarik Elyounoussi på pressekonferansen søndag. Foto: Bjørn S. Delebekk

Kommentar

Kapteinsrollen bør selvsagt diskuteres

NICOSIA (VG) Siden Per Ciljan Skjelbred fikk jobben i 2013, deretter Stefan Johansen, har Norges landslagskaptein blitt byttet ut i 29 av 37 kamper vedkommende har startet. Da er det ikke så rart at vi diskuterer viktigheten av å ha kapteinen på banen.

Lars Lagerbäck virket ikke veldig fornøyd med at temaet kom opp på søndagens pressekonferanse, og sa vel egentlig at vi i mediene – om det var sånn vi ønsket det – fikk holde på med vårt.

Men hva er galt med å diskutere viktigheten av å ha kapteinen på banen i samtlige 90 minutter? Hva er galt med å diskutere hvorvidt Stefan Johansen bør lede Norge mot Kypros mandag kveld i Nicosia?

Stefan Johansen får gjennomgå: – Skal dere begynne med det igjen?

Normalt sett pleier lagkapteinen å være blant de viktigste på laget, ikke bare utenfor banen, og en av de første på arket til landslagssjefen. Og Stefan Johansen innrømmet det selv på søndagens pressekonferanse: Han har spilt lite fotball i høst. Og det preger ham. Han holder ikke kampene, som han alltid har gjort tidligere. I tillegg har dette medført en liten skade. Så han trente ikke med laget søndag. Derfor er det også betimelig å diskutere plassen, og rollen, Johansen har. Igjen.

315 minutter med ligafotball har Stefan Johansen spilt i høst. På drøyt tre måneder har han spilt 29 prosent av Fulhams 1080 minutter.

I september, da høstens første landskamper kom, gikk det greit. I oktober, da de neste landskampene kom, var det allerede litt verre. Og i november, da mer enn tre måneder har gått, da merker både spiller og landslagssjef at nå preges både spiller og landslagsledelsen av lite spilletid på enkelte.

Lagerbäck bør vrake kapteinen sin

For Alexander Sørloth er det enda verre: 127 minutter har han spilt så langt. Det er bare litt mer enn én kamp av 12 mulige. Og vi ser at Sørloth er kamprusten også.

Det er helt naturlig.

Stefan Johansen elsker utfordrerposisjonen. Sist plassen hans på laget var oppe til diskusjon, svarte han med to scoringer – mot nettopp Kypros, der han skar inn fra sin, noe uvante, høyre kantposisjon. Det samme kan skje nå. Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Johansen plutselig storspiller igjen. Men det er likevel betimelig å diskutere startplassen hans. Også fordi det er mange gode utfordrere – Martin Ødegaard, Iver Fossum. Lars Lagerbäck burde også bli fristet til å kombinere to av sine klart beste spillere, Sander Berge og Ole Selnæs sentralt og skyve Markus Henriksen over til høyre. Henriksen er ikke noe mindre naturlig som kant i et Lagerbäck-system enn det Stefan Johansen er. Mulighetene er flere.

Og det ser selvsagt Lagerbäck også. Men han liker ikke endringer, i hvert fall ikke mange.

Det er så typisk han

Det ironiske med «kapteins-forbannelsen» i norsk landslagsfotball er følgende:

* I 2013 ga Per-Mathias Høgmo kapteinsbindet til Per Ciljan Skjelbred. Han var da tiltenkt en rolle som sentral midtbanespiller. Det fungerte ikke optimalt, og etter tre kamper ble Skjelbred skjøvet ut på kanten og erstattet sentralt – av Stefan Johansen. I 20 av 24 kamper ble Skjelbred byttet ut, og etter hvert mistet han plassen sin – før han sa nei til videre spill med landslaget da Høgmo fikk sparken i 2016.

* I 2017 hadde erstatteren, Stefan Johansen, blitt kaptein, og han var sentral midtbanespiller i de første kampene under Lars Lagerbäck. Så ble han skjøvet ut på kanten, Lagerbäck fant bedre løsninger sentralt. I ni av 13 kamper er Johansen blitt byttet ut.

To gode fotballspillere, begge ble spillende ute av posisjon, men var kapteiner. Og begge ble da, naturlig nok, diskutert da det ikke fungerte.

Sånn fungerer det. Og det ville blitt diskutert om IKKE Stefan Johansen var kaptein også.

KOMMENTERER: VGs Knut Espen Svegaarden. Foto: Hallgeir Vågenes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder