Lillestrøm-stjernen Guro Reiten: Nå er «Knotten» blitt den største av dem alle

LILLESTRØM (VG) Da Guro Reiten (24) var bitteliten, før hun selv husker noe, gikk hun i bursdager med kjole - og fotballsko. Det har mamma Iren Olsen fortalt henne. Kanskje ikke så rart at verden ligger for hennes fotball-føtter drøyt 20 år senere. I dag kan hun bli cupmester for første gang.

– Mamma er nok min største kritiker også. Rett som det er kjører hun og pappa seks-sju timer i bil, bare for å se meg spille kamp for Lillestrøm. Så drar de igjen. Men hun sier fra når jeg ikke har spilt opp mot mitt beste, det er alltid ærlige tilbakemeldinger, de tøffeste meldingene, smiler Guro Reiten der vi sitter på Thon Hotell Arena i Lillestrøm - og prater om oppvekst, fotball - og fremtid.

Det blir en drøy time. Og vi får vite det meste.

Guro Reiten fra Sunndalsøra er Toppseriens beste spiller. Det er det ingen diskusjon om. Hun er kåret til det de to siste sesongene, som LSK-spiller. Og på «Fotballfesten» søndag kveld sto hun der med tre digre glassboller, en for «Årets spiller», en for «Årets scoring» - og en for «Årets toppscorer».

– De havner hos mamma og pappa. Det var dit jeg sendte den jeg vant i fjor også, sier Guro Reiten - og smiler igjen.

For hun har liten tid til å dvele ved fortiden. Hun skal videre, hele tiden. Samtidig: Det er en ro rundt denne offensive midtbanespilleren med det fantastiske venstrebenet. Hun er avbalansert i all uroen, tålmodig i galskapen.

Det viser karrierestigen hennes best av alt.

For Guro Reiten kunne reist ut, til profflivet i utlandet, for lenge siden, om hun hadde villet det. Det vil hun ikke. Ting skal stemme. Hun skal ta de nivåene hun går til. Som den beste spilleren på det beste laget, som spiller kvartfinale i Champions League i mars - og er fast på landslaget - er det liten tvil om at det ikke er tilbud det står på.

– Jeg reiser ikke ut nå. Det passer ikke meg, tror jeg. I mars har vi Champions League. Og VM er i mai. Hvis jeg bytter klubb i januar ... nei, jeg vil ha med meg dette, og jeg tror sjansen er best hvis jeg blir i LSK. I hvert fall til etter VM, sier Guro Reiten.

Det var dette med planlegging da, steg-for-steg-prinsippet. Hittil har hun og familien hennes, mamma og pappa, tatt de rette beslutningene. Det har de tenkt til å fortsette med.

Sunndal må være et spesielt sted for kvinnefotball. Derfra kommer både søstrene Stolsmo Hegerberg, Andrine og Ada - og Guro Reiten. Hun forteller om et miljø der klubben hadde fire 11'er-lag i 12-årsklassen for jenter.

Det er ekstremt. Og da er det ikke så rart at noen ble gode.

For Guro Reiten startet det, som beskrevet over, med fotballsko til kjoler. Og det var ikke hele «galskapen».

– Der andre gikk med dukker i trallen de gikk rundt med, hadde jeg fotballer. Det startet tidlig, og det har aldri stoppet. Dukker var aldri interessant, kun fotball. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men veggen og garasjen på gården ble nesten skutt i stykker av skuddene mine. Og på skolen var det bare fotball. Vi løp ut av timene og brukte alle friminuttene på å spille, forteller Guro Reiten.

Det ble tidlig klart at her hadde vi å gjøre med et eksepsjonelt talent. Hun var et hode lavere enn de andre (hun måler 166 centimeter i dag), men det brydde ikke Guro Reiten seg om. Og da treneren skulle nominere jentene født 1992 til kretslaget, ble han gjort oppmerksom på at han ikke hadde tatt med de to beste: Andrine Hegerberg (født 1993) og Guro Reiten (født 1994). Yngst og lavest - men best. Det var Guro Reiten som 12–13-åring.

Da Jenter-15-landslaget skulle spille kamp, i Kristiansund, fikk hun være med. De kalte henne «Knotten», fordi hun var så liten. Guro Reiten (13) svarte med å score. To år senere debuterte hun på A-laget til Sunndal, rett etter sin 15-årsdag.

– Jeg tok nivået, sier Guro Reiten.

17 år gammel ble Sunndal for lite. Hun flyttet til Trondheim, fikk nåværende Ranheim-trener Svein Maalen som trener i Kattem - og karrieren skjøt fart. Neste stopp: Trondheims/Ørn.

– Det ble så mye trening, både på skole og klubb, at Svein Maalen, en periode, måtte ta meg ut av treningene. Det ble rett og slett for mye, sier Guro Reiten.

I Trondheim møtte hun Trond Nordsteien, som skjønte at denne jenta måtte «gjetes» på en spesiell måte, ha noe mer konkret å strekke seg etter enn «utviklingsmål».

– Du må noe som er «artig», mente Nordsteien - og dermed ble det å telle mål og målpoeng - også på treningene. Guro Reiten vokste og vokste med oppgavene.

22 år gammel hadde hun vokst ut av Trondheim, og LSK - som hadde jaktet henne i lang tid - fikk endelig tilslaget før 2017-sesongen.

– De hadde snakket i mange år om at de ville ha meg. Da jeg var 22 år, mente jeg det var det rette valget, sier Guro Reiten.

Det ga henne det endelige «løftet». «Talentet» slo, nærmest brutalt, om seg etter overgangen. Det ble mer proft, flere treninger, mer trening - og en meget flink trener i hun som kanskje er Norges beste kvinnelige fotballspiller gjennom tidene - Hege Riise.

På de 42 seriekampene hun har spilt for LSK, i 2017 og 2018, har Guro Reiten scoret 38 mål. Fra midtbaneposisjon. Det sier sitt. Hva kommer etter LSK? Og når?

Igjen handler det om det Trond Sollied alltid kommer med - «timing». For Guro Reiten har valgt å spille seg ganske sakte frem. Hun hadde behov for en nærhet til Sunndalsøra, hjemmet, i mange år, derfor fem år i Trondheim. Nå er hun mer voksen og selvstendig, og det går fint å bo noe lengre unna.

– Hvis, eller når, jeg skal reise ut, så må det være noe som er bedre enn LSK. Her har jeg gode medspillere og en trener som jeg lærer av hver dag. Hege Riise er lavmælt, men hun sier ting som gir mening, småting, sier ofte ting på en måte jeg ikke har hørt før, ikke standard-fraser som de fleste trenere sier. Vi har et godt team her, og jeg reiser ikke bare for å skifte klubb, prøve meg ute. Det må være en klubb der det er spillere som er bedre enn meg, så jeg har noe å strekke meg etter, sier Guro Reiten.

Det er blitt vanskeligere i Toppserien, ettersom hun selv stadig er blitt bedre. Hun våger å si at nivået er for dårlig, og at hun er glad for den såkalte «Espelund-rapporten», som skal evaluere Toppserien.

– Det er for mange lag. Og det er for mange spillere som ikke er gode nok. Da blir nivået også for ujevnt, mener Guro Reiten.

Hun har utfordringer selv, på landslaget. Hun debuterte som 19-åring, men Guro Reiten har kanskje ikke helt hatt det store gjennombruddet der. EM ble en gedigen skuffelse, både for henne og laget.

– EM er kipt å se tilbake på. En vond opplevelse, rett og slett. Laget slet, og personlig var det vondt for meg, med lite spilletid. Men vi så hvor ille det kan bli, når ting ikke stemmer, og nå vet vi alle hvordan det føltes å ikke lykkes. Ingen av oss ønsker den situasjonen igjen, og vi står sterkere nå. Vi er mer samlet, og for meg er det ikke tvil om at jeg må prege landskamper mer enn jeg har gjort.

Det er et definitivt mål, sier Guro Reiten - som ikke vil si eller mene noe om at Ada Stolsmo Hegerberg står utenfor landslaget.

– Jeg vil ikke det nå, sier hun.

– Har du et annet mål enn å dominere mer på landslaget?

– Jeg prøver hele tiden å få den perfekte kampen, eller den perfekte treningen. Det er omtrent umulig.

Men jeg vil alltid prøve på det, sier Guro Reiten - og legger til:

– Akkurat nå trenger jeg en pause, litt ferie. Det har gått i ett siden januar ...

Men først er det cupfinale - lørdag.