Rosenborg er seriemester i 2018. Her feires Samuel Adegbenros scoring mot Start. Foto: Schrøder, Tor Erik / NTB scanpix

Kommentar

Får Rosenborg for mye pes?

Norges beste lag har vunnet serien, de kan bli norgesmestere i desember og har tatt seg til Europa League. Hva skal til for å si seg fornøyd med Rosenborg?

Klubben har akkurat fått seriemesterskap nummer 26 i beltet, men sjelden har det vel fulgt så lite eufori med et gull som i år.

Allerede før sesongen er over er det varslet at det settes ned en gruppe som skal undersøke tingenes tilstand på Lerkendal.

Sportslig leder Stig-Inge Bjørnebye understreker at evalueringen gjøres av eksterne, fordi evalueringsprosesser skal «være såpass uavhengige at de kan være ubehagelige nok».

Disse ordene er et tydelig tegn på hvor lite tilfredse med sin egen utvikling man er i Trondheim, i en sesong der Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun ble sendt ut døren midt i sesongen.

Den gruppen får en vanskelig oppgave, fordi det er slett ikke gitt hvor lista bør legges for å vurdere hva man kan forvente av Rosenborg.

En runde før slutt er altså enda et seriegull i boks, etter at de svart-hvite klarte å ta igjen forspranget Brann hadde store deler av sesongen.

Og muligheten til «The Double» er der til fulle, med kun Strømsgodset som hinder mellom trønderne og kongepokalen 22 dager før jul.

Er det da grunn til å fargelegge sesongen med så mange negative adjektiver som er sendt til Midt-Norge de siste månedene?

Det var ingen selvfølge at Rosenborg skulle ta seg til gruppespillet i Europa League, men det har de tross alt klart.

I sum er det flere faktorer å legge i pluss-skålen enn det inntrykket man fort kan få av ordskiftet rundt klubben de siste månedene.

Likevel er det klok selvinnsikt i at Rosenborg-ledelsen ikke prøver å rosemale egen status.

Nivået i den norske ligaen er såpass labert, at en klubb med de ressursene og ambisjonene må sette krav til hva som leveres på banen. Og det har, med noen svært hederlige unntak, vært jevnt over ganske tamt.

I Europa er de blitt fullstendig avkledd, og ingen nordmenn bør finne på å sette ordene Østerrike og «bakgårdsfotball» i samme setning igjen. At seriegullet fant veien til Trondheim i stedet for Bergen, skyldes mer at Brann rotet det bort, blant annet gjennom et uforståelig salg av Sivert Heltne Nilsen i sommer, enn at Rosenborg har fremstått så fryktelig imponerende.

Riktignok var de best i «Bambi på isen-slaget» på Brann Stadion, men mangelen på sprudling, struktur og samhandling gjennom høsten tyder på at Rini Coolen neppe innvilges permanent oppholdstillatelse på RBK-benken.

Manglende utvikling var begrunnelsen for å sparke Kåre Ingebrigtsen, men ingen kan påstå at ting har skutt i været etter at han ble fjernet.

Selvsagt skal fansen feire dette gullet, men norsk fotball trenger et lokomotiv i en sprekere utgave enn det 2018 har gitt oss.

Det er ikke så lett å forsøke å trille en samlet terning over klubben denne sesongen, fordi bildet er sammensatt.

Rent resultatmessig kan det ende med å se ganske pent ut for Rosenborg. Men så lenge det som har skjedd på banen altfor ofte har vært det motsatte av vakkert, er mye av kritikken og selvkritikken berettiget.

Det er alltid gøy å vinne gull. Men noe av stasen forsvinner når det kapres til 15 i stil.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder