GIR SEG: I 21 år har Ingrid Hjelmseth vært med å prege norsk kvinnefotball. Nå takker hun av. Foto: Jostein Magnussen

Skade stopper keeperveteranen - er bekymret for Stabæk

BEKKESTUA (VG) Ingrid Hjelmseth (39) erkjenner at det har tatt for lang tid for kvinnefotballen å bli akseptert. - Det er mye gammelt tankegods som sitter igjen. Hvis folk har bestemt seg for hva de synes om kvinnefotball, så er det vanskelig å få de til å endre syn.

– Det har ikke gått fort, sier Hjelmseth der hun sitter på kontoret til Stabæk kvinners sportslige leder Richard Jansen på Nadderud. 39-åringen avslutter en 21 år lang karriere i norsk toppfotball med en kneskade og nedrykk med Stabæk. Det var ikke det hun så for seg.

Nå snakker hun om aksept, eller snarere mangelen på aksept, når det kommer til kvinner og toppfotball.

– Det tar tid å utvikle et produkt. Kvinnefotballen har tatt kvantesteg både når det gjelder nivå, kvalitet og tempo på det som skjer. Hvis du setter på en herrekamp fra 1988 så vet jeg ikke hvor mange som synes det er veldig gøy å se på den fotballen som ble spilt da. Det var «sirupfotball» sammenlignet med det som spilles i dag. Vi kommer sakte men sikkert bak, men vi er litt etter guttene i utviklingen, sier keeperkjempen.

les også

Kristine (26) sa nei til landslaget: – Jeg kjente på et fryktelig kroppspress

Hun forsvinner ut av norsk kvinnefotball på et tidspunkt hvor det skjer mye positivt - i hvert fall ute i Europa og med landslaget. Forutsetningene for å drive med kvinnefotball har aldri vært bedre.

– Noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle ha skrudd tiden 15 år tilbake, men det er en grunn til at jeg har holdt på i 21 år. Det er fordi jeg synes det har vært utrolig morsomt, og det har gitt meg mye uten at jeg har tjent så mye penger på fotballen. Jeg har trivdes med å ha to arenaer. Å kunne koble av fra fotballen med å jobbe med helt andre ting, og møte mennesker som ikke bryr seg om du tapte eller vant, gjorde en tabbe eller feil. Hvor man får vridd hodet og tenke på noe annet. Det er ikke usunt, sier Hjelmseth.

Hun har alltid beholdt en 60 prosents stilling som software-ingeniør i Det Norske Veritas. Det har gjort det mulig å leve med «småpenger» fra fotballsatsingen. På tampen kom det også et par profftilbud, men Hjelmseth takket nei. Sjansen kom på et tidspunkt hvor hun ikke visste hvor lenge hun ville holde på.

– Jeg har hatt noen muligheter, men jeg landet på at jeg trivdes veldig godt i Stabæk. Så har jeg vært litt for glad i den andre jobben min til å gi slipp på den for å kunne være heltidsproff.

Bekymret for Stabæk

Hun skulle satt punktum for en lang og fin karriere hjemme mot LSK Kvinner 16. november. Den ser hun fra sidelinjen på grunn av kneskaden, og hun ser den med bekymring for hva som nå skjer med klubben hennes.

– Det er alltid en risiko når du rykker ned om klubben er villig til å satse for å beholde spillere eller få inn nye som gjør at du kan være med å kjempe om et opprykk igjen. Er man villig til å ta den kostnaden forhåpentligvis i ett år for å rykke rett opp og kanskje angripe ting på en annen måte enn tidligere. Det har ikke vært bærekraftig. Satsingen rundt damelaget har generelt vært for dårlig og lite prioritert.

– Det plager deg?

– Jeg har ikke vært enig i alle prioriteringer. Jeg hadde jo ønsket at damelaget til Stabæk som har vært så bra over så lang tid, hadde fått den oppmerksomheten man fortjente og at man hadde vært villig til å ofre litt mer for å beholde og ha et produkt som klubben kunne være stolt av. Stabæk bør være en klubb som har et damelag i Toppserien. Om noen uker så har de ikke det, og det kan ikke klubben være bekjent av. Så kan man trygt si at man som klubb ikke var godt nok forberedt og klar over at man måtte gjøre endringer når generasjonsskiftet kom, sier Hjelmseth.

– Du er bekymret for Stabæk og ressursene man velger å bruke på kvinnefotballen i klubben?

– Det er nok et tema på brakka her også. Så lenge vi tilhører en klubb som også har herrelag i Eliteserien så blir vi alltid nummer to når man lurer på om man skal gjøre noe for herrene eller kvinnene. Det går ikke i lengden.

les også

Kristiansund starter kvinnelag i 2020

Hun håper Rosenborg, Brann og andre klubber som vurderer å starte egne kvinnelag kan ta lærdom av det som har skjedd i andre klubber. Finne ut hva som har vært vanskelig og hvor man kan støte på problemer.

– Hadde eliteserieklubbene hatt så mye penger som Premier League-klubbene rår over så tror jeg ikke det hadde vært noe problem å starte et kvinnelag og gjøre det på en ordentlig måte. For Chelsea koster det å ha et damelag ingenting i forhold til de pengene de genererer som klubb. Med de rammene som er i Tippeligaen drypper ikke millionene på oss. Da skjønner man at det er lettere å få en rask utvikling når man kan putte inn 10 millioner kroner i stedet for en halv million. Da er det klart at utviklingen vil gå fortere og for en periode vil gapet bli enda større.

les også

Skuffet over at «VM-boosten» ikke har nådd norsk kvinnefotball

Det er bakteppet når Ingrid Hjelmseth tror at Toppserien her hjemme vil lide av det som skjedde med Eliteserien for noen år siden. Alle ville bli proff i utlandet og tjene penger. Derfor mener hun det vil ta tid å bygge opp Toppserien siden man ikke rår over de samme ressursene som ute.

Hun bidrar gjerne til å gjøre norsk kvinnefotball bedre, men akkurat nå har 39-åringen behov for en «liten pause».

– Jeg har allerede fått forespørsler om å være keepertrener her og der, men jeg har takket nei og sagt at nå har NFF og de klubbene jeg har vært i bestemt hva jeg skal gjøre hver ettermiddag og helg i 21 år. Nå trenger jeg i hvert fall noen måneder hvor jeg kan bestemme selv hva jeg skal gjøre.

Det blir mer tid hjemme med familien, samboer Veronika Paulmann og hennes sønn. De bor bare en langpasning fra Nadderud.

På landslaget ble hun takket av da Norge fikk sin revansj mot England foran 10.800 tilskuere på Brann Stadion - hennes 138. landskamp. Det ble vemodig, men en drømmeavslutning.

– Det er sånt du har drømt om siden du begynte å spille landslagsfotball. Jeg har hørt nasjonalsangen til motstanderen bli spilt og så får du gåsehud fordi det er ikke musikkanlegget du hører men alle tilskuerne som synger av full hals. Drømmen har vært å oppleve det selv, og det var greit å kunne avslutte med det i Bergen. Det var utrolig stort å gjøre det med den gjengen her. Vi har vært langt nede og faen meg kjempet oss opp igjen. Da var det ekstra gøy å avslutte med stil og vise at vi hører med der oppe.

– Hva ser du tilbake på med størst glede siden landslagsdebuten i januar 2003?

– Det er kanskje en klisjé, men det jeg kommer til å leve lengst på er alle menneskene du har møtt og fått lov å prestere sammen med. Det å kunne sette seg mål og jobbe sammen med andre for å nå målene. Det er den gleden som er med meg hele veien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder