Norges Fotballforbunds endringer i kommunikasjonsarbeidet slår godt ut, og både Svein Graff og Lars Lagerbäck kan glede seg over at landslagets omdømme er på vei opp igjen. Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Kommentar

Partiene må lære av fotballen

I starten av åpenhetsdebatten fikk Norges Fotballforbund kjeft av politikerne. Nå er det fotballen som innfrir, mens partiene svikter.

Det er noe dèja vu-aktig over svarene som gis på Aftenpostens spørsmål om hvordan partigruppene har brukt penger på seg selv.

Da innsyn hos NFF ble tema våren 2016, kom fotballpresident Terje Svendsen trekkende med intetsigende sekkeposter fremfor å gi etterprøvbar informasjon, og det ble brukt som et dekke at offentlighetsloven ikke gjelder for forbundet.

Omtrent akkurat slik prøver nå norske partier – som var ivrige på å søke svar om idrettslig pengebruk – å dukke når temaet gjelder egne valg og vaner.

Aftenpostens interessante artikler viser hvordan 8,8 millioner kroner er brukt til fest, reiser og ulike seminarer de siste fem årene i Arbeiderpartiet, Høyre, Frp, Sp og Venstre.

Men detaljene, altså det som faktisk er nødvendig for å kunne ta stilling til edruelighet eller mangel på sådan?

Nei, de hemmeligholdes, til tross for at store offentlige overføringer blir partiene til del.

Forklaringene som blir gitt gir dessverre ingen god begrunnelse for forskjellen på liv og lære.

Linda Hofstad Helleland og Tom Tvedt har hatt en rekke feider de siste årene. Nå er det partigruppenes pengebruk som er tema. Foto: Helge Mikalsen

Her er det relevant å se på hvilken reise norsk idrett har vært gjennom hva gjelder åpenhet.

Det er diskutabelt hvor frivillig åpningen i Norges idrettsforbund egentlig var, der sterke krefter til det siste søkte å komme unna.

Men det endte med et enstemmig åpenhetsvedtak, og i etterkant er idrettstoppene tydelige på at avgjørelsen var klok, selv om innholdet i bilagene medførte mye offentlig støy.

Enda mer imponerende er det hvordan fotballen har forandret seg.

Denne organisasjonen har så høye markedsinntekter at det er lettere å verne seg mot argumentet om offentlige midler, enn hva gjelder NIF.

Men NFF har tatt konsekvensen av hvor felles fotballen de facto er, og har fattet et prisverdig styrevedtak om bilagsinnsyn.

I tillegg har generalsekretær Pål Bjerketvedt og kommunikasjonsdirektør Svein Graff meislet ut en linje som ikke bare er tomme ord, men som viser en vilje til reell forandring.

I tillegg til å frivillig åpne opp om pengebruk, har NFF også fått fortjent ros for innføring av kjønnsmessig likelønn på landslagene.

Både UEFA, NIF og skiforbundet har fattet interesse for fotballens vei fra å være defensiv til å bli offensiv i kommunikasjonsarbeidet, og åpenhetsendringen har vært tema overfor kommersielle samarbeidspartnere.

Det betyr ikke at fotballforbundet, som alltid vil leve i en verden der konflikter er en del av hverdagen, nå håndterer alle saker perfekt. Men forbedringen er formidabel hva gjelder den grunnleggende holdningen til hvordan man forholder seg til omgivelsene.

Når vi nå også ser at omdømmet til landslaget styrkes, har nok det en sammensatt forklaring, der resultater og Lars Lagerbäcks atferd trolig står sentralt. Men se ikke bort fra at det bevisste arbeidet til Graff & co. også spiller inn.

Nå befinner vi oss i en situasjon der vi ser et aldri så lite rollebytte på åpenhetsarenaen.

Norges Fotballforbund har gått fra fomling til å bli et forbilde, mens det er de politiske partienes tur til å befinne seg i skammekroken.

Derfra er det bare én vei ut. Og igjen er nøkkelen åpenhet.

Det er sikkert noen detaljer som partiene bør kunne unnta offentlighet – av hensyn til blant annet konkurranseforhold. Men det bør ikke være en privatsak hva politikerne har brukt på fart og fest.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder