Truls Dæhli kommenterer: Fotballen trenger alle sine foreldre

Uten foreldrene stopper barnefotballen. Derfor er det et gryende problem at det vi ser langs sidelinjen ikke speiler det vi ser på banen.

Truls Dæhli kommenterer
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Man skal lete lenge etter et bedre redskap for integrering enn fotball. Den snakker et språk alle forstår, henter sine helter allesteds fra, og slik er den både inviterende og inkluderende allerede i utgangspunktet.

Når den samtidig, som i Norge, er organisert som et lavterskeltilbud, åpner den opp for en fellesaktivitet som savner sidestykke. Derfor er fotballen en suksesshistorie uansett hvordan man måler, men kanskje aller mest fordi den favner så bredt og fargerikt.

Les også: Mener flerkulturelle er uinteresserte i å ta lederverv

- INGEN Å MISTE: Truls Dæhli kommenterer. Foto: Frode Hansen, VG

At dette ikke gjenspeiles i lederskap og tillitsmannsapparat har naturligvis mange forklaringer, og varierende kjennskap til den norske frivillighetsmodellen er én av dem, men det er god grunn til å tro at dette vil endre seg over tid.

VG-KÅRING: Hvem er landets største integreringsildsjel? Send inn ditt forslag!

Problemet er at tiden er i ferd med å renne ut i noen områder med sterk befolkningsvekst, fordi antall barnelag går ned i stedet for opp, og årsaken er fravær av foreldre som engasjerer seg i tilstrekkelig grad.

I mange etnisk norske familier går forståelsen av den norske frivillighetsmodellen i arv. De fleste som har vokst opp med den lokale klubben vet at den kollapser om mammaer og pappaer ikke tar sin tørn når de må, og derfor stiller de opp for å holde kiosken åpen og vaffeljernet varmt. Det er bare slik det er.

Les også: 186-0: Ingen styremedlemmer med etnisk minoritetsbakgrunn

Men denne måten å organisere idretten på er slett ingen fellesnevner, fordi den norske idretten er mer foreldredrevet enn vanlig er, og derfor faller mange utenfor fordi de ikke begriper helheten, behovene og betingelsene.

Så er spørsmålet hvordan fotballen møter denne økende utfordringen, og jeg vil tro at den kan vinne mye på å ta en aktiv rolle.

For det finnes noen klubber der ute som lykkes både på og utenfor banen, og som viser at det går an å rekruttere bredt av foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn. Erfaringene herfra tyder på at det er mulig å nå mange hvis man er bevisst hvordan man går frem, og for fotballen er det siste helt avgjørende om den skal holde tritt med utviklingen.

Hvis alle barna skal ha lag å spille på, har den nemlig ingen flere foreldre å miste, og derfor er budskapet ganske entydig.

Skal den fortsette å vokse, må fellesskapet gjøre det samme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder