Kommentar

Ingen skam å se!

Neymar og de brasilianske spillerne ga oss både sambafotball og sambadans mot Sør-Korea.

Jeg ser alle VM-kamper jeg kan med god samvittighet. Gjør det meg til en fotballhykler?

Publisert:
iconDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Det norske ordskiftet om Qatar 2022 har vært heftig lenge. Et av temaene som har vært hyppig fremme i sosiale medier, er hvordan vi som TV-konsumenter bør forholde oss til det som skjer.

Er du en brikke for sportsvaskingen hvis du følger kampene, og attpåtil gleder deg over store prestasjoner? Fremmer du kampen for å forandre FIFA ved å legge bort fjernkontrollen? Bør alle som følger med føle på «VM-skam»?

Jeg har lenge vært en intens kritiker av ulike sider ved mesterskapet som pågår. Måten tildelingen skjedde på vil alltid innebære at det mangler den legitimiteten et VM skal ha. Det vil heller aldri være mulig å akseptere døden og lidelsen mesterskapet medførte.

Marokko er Aftikas håp i VM i Qatar, etter seieren mot Spania på straffer.

Likevel har jeg landet på at det har liten hensikt å gjennomføre en personlig boikott som TV-seer, når et verdensmesterskap som aldri skulle vært spilt i Qatar faktisk blir gjennomført.

Er det hyklersk? Dobbeltmoralsk?

Burde hver enkelt individ tatt konsekvensen av alt det uakseptable, og valgt bort å se på mesterskapet?

Tja. Problemstillingen er ikke helt enkel.

Jeg har stor respekt for dem som lander på standpunktet om å ikke se på, som en konsekvens av egen moralsk overbevisning.

Harry Kane og England holder liv i drømmen om det første VM-gullet siden 1966.

Det er selvsagt mulig å argumentere med at summen av «nyttige sportsidioter» bidrar til at FIFA til slutt vinner kampen om fortellingen om VM i Qatar.

Men jeg mener det går en grense for hva det er rimelig å forvente av individer. Vi må være varsomme med utdele et moralsk stigma. Det er mulig å være himmelropende motstander av tildelingen, men samtidig velge å følge med på det som skjer. Kanskje hadde en boikott fra fotballaktører hadde hatt noe for seg, men enmannsaksjoner i sofaen blir noe litt annet.

Den store svikten rundt VM i Qatar, både fra fotballorganisasjonene og mediene, er at vi ikke var mer våkne rundt tildelingen i 2010 og årene deretter. Den feilen er umulig å rette opp.

Under VM har mediene i sum vært ganske gode på å balansere ulike deler av et sammensatt bilde. Så langt.

Himmel og helvete

Men hva med avslutningen? Er det nå bare fotballfest for alle pengene, ettersom vi står overfor det som kan bli ekstremt nervepirrende kvartfinaler? Har det kritiske blikket blitt uttømt? Er folk lei av historiene om hvorfor Qatar aldri skulle fått VM? Får sportsvaskerne siste stikk?

Her vil nok oppfatningene sprike kraftig. Men uansett hva hver enkelt måtte mene, er det noen mekanismer som uansett vil tre i kraft.

I et mesterskap som varer så lenge, er det ikke så rart at det kommer et veiskille for fokuset. Trolig er det ganske naturlig også.

Selv om vi fortsatt ser sterke eksempler på kritisk journalistikk om VM, er det ingen tvil om at trykket i det utenomsportslige er på vei ned. Det skjer parallelt med at det som skjer på banen får mer og mer nerve.

Om man skal beholde de kritiske brillene på, er det egentlig viktigst med bevissthet på behovet for forandring i FIFA-fremover. Dette mesterskapet er over før jul, mens Infantinos ugreie ledelse vil bli et problem også fremover.

For min egen del er følelsene knyttet til denne måneden veldig sammensatte. Jeg har vært i Qatar som kommentator, og etter beste evne forsøkt å sette det som skjer i ørkenstaten inn i en større sammenheng. Lenge var det kritiske nyhetsbildet rundt VM nesten overraskende seiglivet.

Det skyldes delvis at pressen tok denne delen av jobben mye mer alvorlig enn under Russland-VM i 2018. Samtidig sørget både FIFA og flere av aktørene for at nerven rundt de negative sidene ved VM stjal overskriftene ganske lenge.

Nå er det aller meste av oppmerksomheten er nå rettet mot brasiliansk dans, vraking av Ronaldo, marokkansk jubel og en utenomjordisk Mbappé.

Betyr det at Infantino er i ferd med å få det som han vil, at FIFA vinner historien om VM? Nei, den forklaringen blir litt for enkel.

Å forholde seg til VM i Qatar er en øvelse som fordrer flere tanker i hodet samtidig. Forhåpentligvis vil ikke fotballen oppleve en tilsvarende tildelingsskandale igjen. Her er det opp til fotball-ledere og et opplyst ordskifte å ta kampen om fotballens sjel i en overkommersiell verden.

Den fighten er det mulig å ta uten å vende ryggen til det som skjer i Doha de neste dagene.

Det er mye umoral i internasjonal fotball, men det må være lov til å se på uten å føle seg som et dårlig menneske.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no