FØLELSESLADET: Dejan Lovren feirer finaleplassen foran supporterne.
FØLELSESLADET: Dejan Lovren feirer finaleplassen foran supporterne. Foto: ALEXANDER NEMENOV / AFP

Et av VM-historiens fineste eventyr

FOTBALL

MOSKVA (VG) Hvis man lurer på hva det betyr å gå til en VM-finale i fotball, kan man for eksempel søke opp Fabio Grossos ekstasejubel i 2006 eller den bunnløse straffefortvilelsen til Maxime Bossis i 1982.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 13.07.18 10:56

Man kan også se på Diego Maradonas oppvisning i 1986, eller Lilian Thuram synke sammen på knærne etter sitt andre og avgjørende mål mot Kroatia i 1998.

Eller man kan høre på Dejan Lovren.

For eksempel da han forteller om mammas reaksjon etter at Thuram hadde scoret de to målene som knuste den kroatiske finaledrømmen for 20 år siden.

– Jeg husker at hun hylte. Hun gråt, forteller Lovren, ni år den gangen, men akkurat dette minnet blir han ikke kvitt, og Kroatia har aldri heller kommet over semifinaletapet. Ikke før nå.

Og hvis man lurer på hva det betyr å gå til en VM-finale i fotball, kan man også se på Dejan Lovrens tårer og jubelscener i 2018.

Emotions, just emotions, sier han, og er trolig innom den viktigste grunnen til at Kroatia er i finalen: Følelser, følelser som gir litt ekstra kraft, kraft som gjør at 0–1 mot Danmark, 0–1 mot Russland og 0–1 mot England ender i tre seire, alle etter 120 minutters slit.

Etter semifinalen var jeg «med på» å intervjue Lovren (man gjør ikke det alene i intervjusonen i VM), for tredje gang i dette mesterskapet, og det er én ting som har festet seg: Han er så stolt, på vegne av landet sitt, av landet sitt.

– Vi har skrevet historie for Kroatia. Det er det vi var ute etter, sier Liverpool-stopperen, og hvis du er i nærheten av å tenke at det er litt kjedelig at ikke to av de antatt største fotballnasjonene skal møtes på søndag, så vil jeg kontre med at Kroatias finaleplass er en av de fineste VM-historien har sett.

Den viser at drømmer fortsatt kan gå i oppfyllelse i denne gjennomkommersialiserte idretten.

VM i fotball handler om å kjempe for landet sitt. Dét gjør kroatene. Etter seieren over Danmark i 8-delsfinalen snakket Dejan Lovren først om hvor lykkelige «alle hjemme» er, etter seieren over Russland i kvartfinalen snakket han først om at VM allerede er en triumf for «de hjemme» og etter seieren i semifinalen var det vanskelig å sette ord på det som skjer «der hjemme».

– Jeg vil invitere dere til Kroatia! Det er så vakkert der nå, utbryter han, og er innom den brutale borgerkrigen på 90-tallet, og at «alt fortsatt ikke er bra» i landet som erklærte seg uavhengig fra det gamle Jugoslavia i 1991, var krigsherjet frem til 1995 og har én million færre innbyggere enn Norge (og er seks ganger så lite).

Nå er det lett å trekke konklusjoner med resultatene i hånden, fotballjournalistikk er ofte billig der, marginene er små. Kroatia kunne tapt på straffer mot Danmark eller Russland, Harry Kane kunne lagt på til 2–0 også, men dette er uansett ikke feil: Kroatene gir seg aldri, og ett ord går igjen når de blir bedt om å forklare hvordan det er mulig for et så lite land å gå til idrettens største finale: Mentalitet.

– Vi er mentalt sterke, og vi er gode i mange idretter, basket, håndball, vannpolo, tennis og flere. Jeg vet ikke hvorfor. Vi får takke våre mødre og fedre. De er flinke til å elske, flirer Lovren, han som har vært så utskjelt, og da er det nok ekstra deilig å ta et oppgjør med kritikerne, å snakke om at han har fått mye «shit», men at han i VM har bevist at han er blant verdens beste stoppere.

Han sier ikke av hvem som har gitt ham «shit», men det er liten tvil om at både engelsk presse og Liverpools supportere i perioder har vært ekstremt tøffe mot Dejan Lovren.

Men han er kroat, og nå vet alle hvordan de reagerer når de ligger under.

De slår tilbake.

Her kan du lese mer om