FARGERIK FOTBALL: Kronprinsesse Mette-Marit sparker i gang «Fargerik Fotball» på Sagene i 2008. Prosjektet, som skal forebygge vold og rasisme, ble nylig lagt ned av Norges Fotballforbund. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix
FARGERIK FOTBALL: Kronprinsesse Mette-Marit sparker i gang «Fargerik Fotball» på Sagene i 2008. Prosjektet, som skal forebygge vold og rasisme, ble nylig lagt ned av Norges Fotballforbund. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix

Kronikk: Slik får vi med flere minoritetsjenter i idretten

FOTBALL

Å bruke foreldrene riktig er nøkkelen til å få minoritetsjenter inn et positivt idrettsmiljø.

Publisert:

Av Ubah A. Aden, medlem av Skei-utvalget og Foreldreutvalget for grunnopplæringen.

Kulturdepartementet opprettet i oktober i fjor et utvalg som skulle gi råd om hvordan den statlige idrettspolitikken kan bidra til økt deltakelse blant jenter med minoritetsbakgrunn.

Bakgrunnen er at jenter med minoritetsbakgrunn er underrepresentert i organisert idrett i Norge, mens gutter med samme bakgrunn deltar i organisert idrett omtrent som majoritetsbefolkningen.

Som mor til barn som er født og oppvokst i Norge, og som innvandrerkvinne fra Somalia, mener jeg det kan være flere årsaker til at situasjonen er som den er. Forhold som økonomi, informasjonsmangel, ulike forventninger og holdninger er noe utvalget har diskutert, og som jeg tror kan være hindringer.

Jeg tror også at hvis vi skal få senket terskelen til å bli med i idretten for jentene, så må kommunikasjonen mellom foreldre og idrett blir bedre. Foreldrene er nøkkelen.

Foreldrenes oppgave

Jeg husker idretten fra der jeg vokste opp, og ser at den er ekstremt annerledes enn den idretten ungene mine vokser opp med i Norge. Der jeg kom fra skjedde organisert idrett i regi av utdanningsinstitusjonene. Myndighetens ansvar var kun anleggsbygging, idrettsaktiviteter var gratis, og foreldrenes bidrag var kun å komme til kampene for å heie.

Den norske idrettskulturen er helt motsatt. Ikke bare er det ressurskrevende, det er også dugnadsbasert. Når du kommer fra annen idrettskultur og er lite samfunnsorientert, kan dette være vanskelig å forholde seg til.

Mange forstår ikke den norske frivillighetstradisjonen. Det er også et ekstra hinder at informasjonen om fellesoppgaver ofte er laget med utgangspunkt i et publikum som allerede kjenner til denne kulturen.

Norsk idrett, som er den største folkehelsebevegelsen med over to millioner medlemmer, må gi tilbud til jentene og kommunisere det slik at foreldrene også lar sine døtre delta.

Sosialisering

I utvalget representerer jeg foreldrestemmen. Som mor med barn i forskjellige idrettsgrener er jeg ikke bare opptatt av helsegevinsten som følger av fysisk aktivitet, men også det sosiale.

Å være aktiv i et idrettsmiljø gir sosiale ferdigheter som man ikke nødvendigvis lærer på skolen. Man får en motivasjon, noe å hige etter og noen å se opp til.

Idrett skal ikke være tvang. Men samtidig drømmer jeg om å se flere jenter med minoritetsbakgrunn i norsk idrett. Hvorfor skal det være vanskelig for foreldre med en annen kultur å sende sine døtre på en idrettsaktivitet når sønnene får lov?

Nøkkelen

Jeg tror bedre kommunikasjon med foreldrene er selve nøkkelen for å få flere jenter med. Foreldrenes interesse er helt avgjørende. De må selv hjelpes til å få en fot innenfor det norske idrettsmiljøet.

De må inviteres med i klubbmøter og på dugnader, kamper og sosiale treff. De må ønskes velkommen og føle seg trygge på at også døtrene blir godt ivaretatt.

Bare på den måten kan de få økt forståelse for det positive med idrettsdeltagelse, også for døtrene. Så kommer jentene etter.

I dag legger utvalget frem rapporten for kulturministeren, men det betyr ikke at arbeidet er ferdig.

Vet du om aktiviteter og tiltak i ditt fylke, kommune eller bydel som har som mål å inkludere flere foreldre og ungdommer i idrettsklubbene og nærmiljøet?

Da vil vi gjerne høre om det - for idretten trenger jentene.

Her kan du lese mer om