SJELDEN VARE: Nasra Abdullah gjør seg klar til trening med lagvenninnene i Vålerenga på treningsfeltet ved Valle Hovin. Hennes 13. sesong som spiller i Toppserien starter med kampen mot Kolbotn 21. april. Foto: Bjørn S. Delebekk
SJELDEN VARE: Nasra Abdullah gjør seg klar til trening med lagvenninnene i Vålerenga på treningsfeltet ved Valle Hovin. Hennes 13. sesong som spiller i Toppserien starter med kampen mot Kolbotn 21. april. Foto: Bjørn S. Delebekk

Derfor er Nasra (28) historisk i norsk kvinnefotball

Vålerenga-spilleren den eneste fra etnisk minoritetsbakgrunn med A-landskamp

FOTBALL

VALLE (VG) Mens norske landslag på herresiden stadig får tilvekster av spillere med etnisk minoritetsbakgrunn, har Nasra Abdullah (28) nesten vært helt alene på kvinnesiden.

Publisert: Oppdatert: 26.03.14 16:15

Den kenyanskfødte 28-åringen, som vokste opp der Norge formet sin egen grunnlov - på Eidsvoll, er fortsatt den eneste på kvinnesiden tilhørende en etnisk minoritet med en A-landskamp for Norge.

Det står i klar kontrast til gutta, der eksempelvis Marokko-fødte Tarik Elyounoussi har vært landslagskaptein, Mohammed Abdellaoue lagets stjerne - og enda flere har dominert i Tippeligaen.

BAKGRUNN: NFF mener klubbene er for dårlige på integrering

På spillersiden i Toppserien er de flerkulturelle nesten fraværende.

- Jeg har merket meg at det har vært færre på jentesiden. Men ser du på utdanningsnivået og prestasjon på skole, ser du at minoritetsjenter gjør det veldig bra på skole og i høyere utdanning. Det kan nok ligge litt der, reflekterer Nasra Abdullah overfor VG i et møterom i Vålerenga-korridoren på Vallhall.

Én av tre

Den vesle, tekniske midtbanespilleren debuterte i Toppserien allerede som 17-åring i 2002 for Team Strømmen (i dag LSK Kvinner).

Selv kommer hun på to spillerkolleger uten etnisk norsk bakgrunn: Den tidligere toppserieprofilen Miriam Mumtaz (halvt pakistansk) og Chile-fødte Natalia Galvez, som flyttet til Norge som toåring. Begge har U-landskamper for Norge.

- Fotballen er den største jenteidretten i Norge, men det er spesielt for oss. Det er sett på som en maskulin idrett mange steder ellers i verden. Det at gutter spiller fotball er litt selvfølgelig for mange innvandrerforeldre, men det er ikke like selvfølgelig at jenter spiller. Det tror jeg er en årsak til denne forskjellen, sier professor Åse Strandbu ved Norges Idrettshøgskole.

Nasra Abdullah har ved siden av spillerkarrieren tatt sosionomutdanning ved Diakonhjemmet Høgskole. Hun jobber som flyktningkonsulent i Rælingen kommune i tillegg til å være toppspiller.

- For meg har idretten vært en mestringsarena, som jeg har brakt med meg videre på andre arenaer. Så det har gått helt greit, sier Nasra Abdullah, som foran årets sesong har skiftet klubb fra 2012-mester LSK til Vålerenga.

- Jeg tror resultatene viser at det er flest etnisk norske jenter som spiller fotball. Kanskje er det slik at dem du er sammen med i yngre alder, på skolen og i fritiden, ikke deler den interessen. Og at man da velger å være sammen med venninnene sine, sier Nasra Abdullah.

Sluttet med fotball

Egentlig sluttet også Abdullah med fotball da hun var 13. Men så ble hun overtalt til å begynne i Frogner IL (tilhørende i Sørum kommune). Der var det skapt et meget godt miljø for jentefotball. Derfra gikk veien til toppfotball med Team Strømmen - pluss én offisiell A-landskamp (2009).

Abdullah har selv jobbet med idrettsintegrering for jenter med minoritetsbakgrunn gjennom et prosjekt i Rælingen kommune. Blant annet satte hun opp en egen treningsgruppe for minoritetsjenter. Da var oppmøtet godt, forteller hun.

- Det vi så der, var at enkelte av jentene falt ifra da de kom tilbake til sine respektive klubber og lag. De synes det var greit å være i denne gruppen, men følte kanskje at det manglet litt trygghet når de kom på et lag, selv om dette var med andre jenter de gikk på skole med, forteller Nasra Abdullah.

LES OGSÅ: Mener flerkulturelle er uinteresserte i lederverv

- Er du enig med dem som forklarer mangelen på flerkulturelle styremedlemmer i fotballen med at de ikke kjenner til den norske dugnadskulturen?

- Min mening er at dugnad kan være relativt. Det må ikke være å rake løv eller selger pølser. Kanskje er dugnad å stille opp for familien når noen er syke - eller passe barn. Og der stiller de opp. I min jobb med å integrere familier har jeg forklart at dugnad handler om å bidra i potten. Og da har de stilt opp. Så jeg er ikke enig, sier Vålerenga-spilleren til VG.

- Heller skole enn fotball

Moldes Mohamed Elyonoussi (19), som er født i Marokko og er norsk U-landslagsspiller, tror kultur og karrierevalg forklarer hvorfor få flerkulturelle jenter har satset på fotball i Norge.

- Hvor har man størst sjanse for å lykkes og for å få mulighet til å forsørge familien? For jenter, hvor det ikke er så mye penger i idretten, er det skolen. Det å bli lege eller noe annet gir mer enn det å spille fotball, sier Molde-profilen til VG.

Lagkamerat Harmeet Singh, som er født i Norge av indiske foreldre, tror også jentene heller satser på utdanning.

- Enten må du være Marta (regnet som verdens beste kvinnelige fotballspiller), så god at du kan satse på det 100 prosent. Det ligger mer penger i sport for gutter enn jenter. Der vi kommer fra handler det om å forsørge familien. Foreldrene mine har latt oss satse på det vi selv vil, men jeg merker at jentene helst går mot skolen og morsrollen, sier Singh.

PS! De siste troppene til A-landslag og samtlige aldersbestemte landslag viser at 1 av 102 uttatte spillere på kvinnesiden hadde etnisk minoritetsbakgrunn. På herresiden var tallet 24 av 146.

Her kan du lese mer om