Brikke for brikke former Ole Gunnar Solskjær noe som gir fansen håp og ham selv arbeidsro. Og med en Paul Pogba som attpåtil passer inn, begynner prosjektet å bli skremmende for rivalene.

Manchester Uniteds norske manager har selvsagt rett i at ingen vil huske hvordan tabellen så ut 12. januar. Med en så tett versjon av Premier League, der coronabelastningen åpenbart er en x-faktor, vil det være nødvendig å ta forbehold i lang tid fremover.

Og er det én ting som har kjennetegnet Solskjær siden han returnerte til klubben i desember 2018, så er det hvor vrient det er å felle en konsistent dom over jobben han gjør.

Det som derimot ble stadig tydeligere, var behovet for å stabilisere prestasjonene i en klubb av den størrelsen de røde besitter. Selv om det finnes argumenter også i motsatt retning, tyder stadig mer på at Solskjær klarer å forme en utgave av Manchester United som minner mer om det vi kan forvente fra den kanten.

Det er ikke bare-bare å toppe Premier League etter nyttår for første gang siden Alex Fergusons regjeringstid. Den prestasjonen fortjener Solskjær respekt for.

Det vi har sett i ligaen i vinter fører nok til at vi ikke like lett opplever debatter i «jobben er i fare-land» neste gang pilen peker nedover.

Viktigere enn toppen akkurat nå er det hvordan Ole Gunnar Solskjær skaper en gjeng som drar i samme retning og utfyller hverandre. Slik sett var tirsdagens seier mot Burnley, hvor lite sprudlende den var i seg selv, en god indikator på et lag som gjør det som trengs i en vrien bortekamp. Og det er en egenskap et topplag trenger. I tillegg fikk vi nok et bevis på at Paul Pogba kan bli stadig viktigere denne sesongen. Med franskmannen i nærheten av det vi vet han kan, begynner det virkelig å svinge av det hele.

Fra før har Bruno Fernandes vært enorm etter at han kom for snart ett år siden, tross noen små tegn på det motsatte akkurat i det siste. Edinson Cavani fremstår som en smart og rutinert forsterkning, og en frisk og mer stabil Eric Bailly ser ut til å trives sammen med Harry Maguire. Det er også så mye annen kvalitet i stallen, der summen av hva Solskjær har fått ut og fått inn gir ham bedre og bedre arbeidsbetingelser, slik at Manchester United ikke kan avskrives helt der oppe når vi kommer til våren.

Likevel taler nok sannsynligheten for at 2020/21 kommer for tidlig til at dette prosjektet holder helt inn. Både Liverpool og Manchester City bør være sterkere når det skal telles opp etter 38 runder, og Solskjær er for eksempel i overkant avhengig av at nevnte Fernandes holder seg skadefri.

For alle som synes det nå blir i overkant med ros av Solskjær, er det naturlig å trekke frem at han så langt snubler i siste hinder hver gang han nærmer seg en finale. Måten klubben forsvant fra Champions League på denne sesongen, med alt det betyr for økonomi og prestisje, var heller ingen fjær i hatten. Dessuten er det et ubesvart spørsmål om nevnte Fernandes vil evne å stå frem i kampene som virkelig gjelder.

En av disse kommer nå søndag – og det møtet er så stort som det blir akkurat nå. Liverpool mot Manchester United.

Det blir sesongens klart største oppgjør så langt. Liverpool må sies å være en liten favoritt, men i den potten bør det ikke legges altfor mye vekt på at kampen spilles på Anfield.

Så langt har Manchester United spilt åtte bortekamper denne sesongen.

Syv er vunnet, ingen er tapt.

Ole Gunnar Solskjær pusler seg supersterk, men søndag venter sesongens største styrkeprøve.

For et drama det kan bli. Avspark klokken 17.30.