Volden i fotballen: NFF-skandalen vokser

Voldsskandalen i Norges Fotballforbund begrenser seg ikke til manglende politianmeldelser. Det forekommer også en fundamental systemsvikt i forbundets regelverk og praktisering av saker internt.

103 alvorlige volds- og trusselsaker siden 2010. Det er det vi har trodd at vi har forholdt oss til i fotballen. Og det ville i grunn vært ille nok.

Men det er verre. Langt, langt verre.

Fredag kom NFF med en rapport fra en arbeidsgruppe som har sett på volds-og trusselhendelser som ikke har blitt behandlet av NFF sentralt.

Bare så langt i år har det faktisk vært 79 saker.

Dersom året som nærmer seg slutten er omtrent representativt, snakker vi om skremmende mørketall det siste tiåret.

Det kan dreie seg om mange hundre ofre for vold og trusler, som hadde fortjent å få sakene sine behandlet med langt større grad av alvor.

I hvilken grad er disse menneskene blitt ivaretatt av en organisasjon, der «trygghet» frontes først i NFFs opplisting over fem vedtatte verdier? Nå er et sentralt spørsmål om forbundet går bakover i tid for å finne ut mer om det historiske omfanget. Det bør åpenbart skje.

NFF-rapporten underbygger dessuten hvordan systemskandalen i forbundet både går dypere og bredere enn det som så langt er kjent.

Men går man inn i tallene i NFFs egen publikasjon, viser det seg at det er ugreie omstendigheter langs to akser internt i fotballens system:

1). Selve regelverket har en stor juridisk svakhet.

2). Praktiseringen har vært ustrukturert, ukoordinert og med åpning for ubegrunnet geografisk forskjellsbehandling.

«Retningslinjer for disiplinærsaker» prøver å trekke et skille mellom hvilke saker kretsene kan behandle selv, og hva som skal løftes til det nasjonale domsutvalget.

Men noe av ordlyden i retningslinjene gir ingen logisk mening,

For eksempel kan kretsen gi 3–6 kampers karantene for å «sparke eller slå hvis spillet er avbrutt eller foregår et annet sted på banen», eller å «sparke eller slå etter dommer». Mer enn seks kamper kan ikke kretsen gi. Om det foreligger «rettsstridig vold» skal saken løftes, og NFF sentralt kan velge å gi langt mer enn det er mulig på kretsnivå.

Problemet: Eksemplene med slag og spark er åpenbare brudd på straffeloven, og er følgelig nettopp rettsstridige.

Også her er den ferske rapporten en illustrerende eksempel på fotballens uutholdelige letthet, hva gjelder håndtering av vold og trusler.

Av de 79 sakene som nå blir gjort kjent fra 2019, er nemlig bare fire av dem brakt inn for Doms- og sanksjonsutvalget.

Men i NFF-rapportens opplisting av hva slags saker det dreier seg om, fremstår det overveiende sannsynlig at langt flere oppfyller kriteriet til å løftes.

Vi må ta et forbehold om at vi ikke kjenner detaljer i enkeltsakene, inntil organisasjonen bak begrepet “Nådeløs åpenhet” velger å gi offentligheten skikkelig innsyn.

Men vi snakker altså om 32 tilfeller av «slag», to tilfeller av «slag og spark», ett tilfelle av «slag og kvelertak», fire tilfeller av «slag og dytt», to tilfeller av «nedskalling» og to tilfeller av «spark og kvelertak».

For å nevne noe.

I rapporten går det frem hvordan det skal utvikles en nasjonal database over volds- og trusselsakene. Denne skal kretsene oppdatere, slik at «NFF kan følge utviklingen langt tettere og mer systematisk enn tidligere».

Dette grepet lyder vel og bra, og det er fint at forbundet er på banen nå. Samtidig er det en gåte at noe slikt ikke har vært på plass for lenge siden. 

Her er det avgjørende at sammenlignbare situasjoner sanksjoneres noenlunde likt, slik at offerets rettssikkerhet ikke er avhengig av om det er en bergenser, trønder eller finnmarking som behandler saken din. 

Det er for eksempel noe som lyder skurrende, når lille Vestfold har hatt 11 ganger så mange saker i domsutvalget som Trøndelag, som er landets største krets.

Fortsatt er det enkelte som blander en «albue i kampens hete» og lignende inn i debatten om vold og trusler. Men det som skjer i kamp er i hovedsak spørsmål som håndteres med lavere karantenetid, og er rett og slett lite relevant for det som drøftes her.

Poenget er at forbundet ikke har noe helhetlig, logisk sammenhengende regelverk for hvem og hvordan ulike voldssaker skal håndteres i egne kanaler, i tillegg til svikten ved at åpenbart straffbare forhold ikke er blitt anmeldt til politiet.

Etter at to statsråder bestemte seg for å kalle president Terje Svendsen inn på teppet, kommer det omsider til å bli orden på at saker over en viss terskel blir anmeldt til politiet. Noe annet er for skandaløst til å være tenkelig.

Men i tillegg må det ventes at forbundet redegjør for hvorfor deres eget regelverk fremstår så lite i takt med straffeloven.

Det er nemlig et lovbrudd å skalle ned noen. Uansett hva de enkelte fotballkretsene måtte mene om saken.