Haavi møtte veggen: – Har vært en ensom kamp

BEKKESTUA (VG) Hun ødela kneet og måtte reise hjem til operasjon før VM kom skikkelig i gang i fjor sommer. I mer enn ni måneder har Emilie Haavi (27) kjempet en ensom kamp på sin lange vei tilbake til fotballbanen.

Det har vært opp- og nedturer, hun har møtt den berømte veggen, fått profesjonell hjelp og reist seg. Nå var hun nesten i mål.

21. mars var datoen Emilie Haavi hadde blinket ut, seriepremieren mellom LSK og Sandviken. Det var på dagen nesten ni måneder siden kneoperasjonen etter at korsbåndet røyk på jobb for landslaget i Cannes under fjorårets VM.

– Jeg har aldri i mitt liv gledet meg så mye til en seriestart – og jeg skulle kanskje spille ti minutter. Den datoen har jeg hatt i hodet veldig, veldig lenge. At det var coronaen som skulle ødelegge for mitt comeback, den så jeg ikke komme. Alt gikk fra himmel til helvete på en uke, sier hun.

Sammen med lillebroren Mathis (22) er hun godt i gang med formiddagsøkten. I garasjen hos foreldrene på Bekkestua har pappa Jan-Erik bygget et stativ hvor vektstangen kan hvile – skjønt ikke lenge. Med lånte vekter fra et helsestudio kjører LSK-spilleren knebøy. Og hun bruker det blyet som er å oppdrive.

– Jeg er nesten som på landslagssamling jeg, melder lillebror mellom settene.

Etter at alt ble stengt ned og fotballspillere ble permittert og ikke fikk trene sammen, ble veien tilbake til kunstgresset plutselig litt lengre. For nå blir det mye alternativ trening – igjen.

– Vi har fått bruke kreativiteten. Det har vært gøy å se på sosiale medier hvor oppfinnsomme folk er. Jeg har hentet mange gode tips der. Så gjelder det å hente frem ting fra barndommen, øvelser man gjorde i hagen.

Emilie Haavi endevendte garasjen til foreldrene for å finne det tyngste de hadde med et håndtak på – til naboenes store forlystelse.

– Jeg endte opp med et fullt malingsspann og en betongkloss med håndtak. Det reddet meg de første ukene. Heldigvis har jeg nå fått lånt litt treningsutstyr, sier hun.

Flyttet hjem

Under opptreningen flyttet hun hjem til foreldrene. Det ble ensomt i leiligheten i Oslo. På Bekkestua er det enklere å få trent og større plass å boltre seg på.

– Har det vært en ensom kamp siden kneskaden 13. juni i fjor?

– Ja, det må jeg si. En ting er det fysiske, å stå i all treningen, men det mest utfordrende var å ikke være en del av laget. Det var noe jeg ikke var forberedt på. Jeg trodde ikke at det skulle være så rart. Jeg har vært skadet før, men ikke over så lang tid, og ikke så lenge uten å være tilbake på feltet. En annen ting er selvdisiplinen, å klare å trene alene hver dag. Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg, men man klarer å hente det frem.

Emilie Haavi legger ikke skjult på at det er tøft når man blir alene om en slik skade.

– Det har ikke manglet på støtte hverken fra venner eller familie, men det er bare jeg som er i min situasjon, sier 27-åringen og fortsetter:

– Det har vært vanskelig. Det har vært ensomt uten at jeg har vært ensom.

Hun valgte å fortsette studiene i sport management ved Norges idrettshøgskole på fulltid i skadeperioden. Det var kanskje ikke så lurt.

– Hodet er ikke alltid der det bør være. Det fikk jeg merke en periode på senhøsten. Da møtte jeg veggen. Det skjedde sikkert fordi laget spilte cupfinale mens jeg var skadet og skulle ha tre eksamener. Da rant det over. Jeg brukte litt tid på å komme meg opp igjen, sier Haavi og innrømmer at idrettspsykologen fra Olympiatoppen har vært til god hjelp.

Kanskje var det slik at hun måtte gå på den smellen for å komme seg videre. I ettertid har Haavi følt på at hun ikke har noen rett til å være skuffet og lei seg.

– Det har tross alt gått så bra. Det er mange som opplever det tøffere enn jeg har gjort. Alle har snakket om bølgedalene, de har ikke jeg opplevd – i hvert fall ikke med kneet.

Økonomien ble også en utfordring. Siden Haavi studerer på fulltid ved siden av fotballen har hun ikke rett på hverken dagpenger eller sykepenger.

– Jeg fikk forklart situasjonen min og har fått sykepenger underveis. Nå er vi permittert i LSK og vi vet ikke om vi vil få dagpenger. Det er en usikker tid, og som kvinnelig fotballspiller har man ikke mye på sparekontoen heller. Derfor er man avhengig av de pengene man skal ha. Men jeg kjenner at jeg orker ikke å bekymre meg for det nå. Det blir til at du tar en dag av gangen, egentlig.

– At seriestarten ble utsatt skal vel egentlig passe deg bra?

– Det er mange som sier det, men jeg føler det ikke slik. Jeg var klar. Men det er ikke negativt for kneet at jeg får en eller to måneder ekstra på å forberede meg.

Vil tilbake på landslaget

At våren og sommerens landskamper er utsatt til høsten øker sjansen for et comeback for Norge.

– Det gjør det, men akkurat nå synes jeg det er vanskelig å glede seg over det. I hvert fall når de tingene som har vært en motivasjon bare blir skjøvet bort. Det blir som med seriestarten. Først var det 1. mai, så gikk det en uke så var det flyttet igjen. Man slipper litt opp for holdepunkter.

Neste års EM var et holdepunkt. Hun liker dårlig at mesterskapet ser ut til å bli utsatt til 2022.

– Jeg synes det er kjipt. Det er litt skuffende, og man sender litt dårlige signaler. Jeg er overbevist om at det ikke hadde skjedd om det dreide seg om et mesterskap for herrer. Da hadde man fått til å arrangere to mesterskap.

Slik trener Olaug Tvedten hjemme i disse corona-tider: